Logg inn / Registrer deg

Vinmonopolets anbudssirkus

I Vinmonopolets hyller dukker det stadig opp nye viner som forsvinner etter kort tid. I går var det moscato fra Brasil, i morgen er det kanskje koshu fra Japan. Hva er poenget med denne runddansen?

En gang besto jobben som vinimportør i å snuse opp bemerkelsesverdige viner med et fornuftig forhold mellom kvalitet og pris, og så gjøre dem tilgjengelige på det norske markedet. Dette krevde vide kontaktnett innenfor de prioriterte geografiske områdene importøren arbeidet mot, og derfor også betydelig reisevirksomhet. Skulle man finne et nytt produsentnavn fra for eksempel Alto Adige, måtte man selvfølgelig reise dit og besøke flest mulig produsenter for å finne fram til den man ville satse på. Og når man først satset på en produsent, var det en langsiktighet i satsingen. Relasjonene ble sterkere i løpet av årene og nye besøk begge veier, og det kunne ofte utvikle seg en solidaritet mellom importør og produsent som ga en viss fleksibilitet i kalkylene – noen årganger kunne til og med prises lavere enn den foregående fordi importøren forklarte viktigheten av å holde vinen innenfor et visst prisintervall. Samarbeidet skapte bånd og en vilje til å støtte hverandre i gode, og ikke fullt så gode, dager og årganger.

I dag består mye av jobben hos vinimportørene i å videresende anbudsforespørsler fra Vinmonopolet. For i dag er det folkene i Vinmonopolet som reiser. De legger ut på langturer til eksotiske steder der det så vidt er blitt sving på vinmakingen, men som de færreste av landets 500 importører har besøkt. Når de kommer hjem, skriver de anbudsforespørsler som skal fange opp kvaliteten de har sans for, og da spesifiseres gjerne mikroappellasjoner, druesammensetninger, fatbruk og selvfølgelig pris. Spesifikasjonene kan også manifestere de omreisendes påvirkelighet fra tidsånden, slik at helt andre kriterier, som lettere emballasje, skal avgjøre konkurransen. Klimautslipp er tydeligvis viktigere når det gjelder frakt av flasker enn av mennesker.

Desillusjonerte importører har etter hvert skjønt at de er blitt brikker i spillet New Public Management, som enkelt forklart består i at alt det offentlige skal ta seg av skal reguleres mellom bestillere og utførere. Og i det spillet er det bestillerne som har makten. Vinimportøren er blitt en utfører, en anbudsarbeider, en postordresentral. Flaskeprøver etterspørres i hytt og vær, det er de færreste som har tid og ressurser til å reise rundt i sporene til Vinmonopolet, og ofte skaper forespørslene irritasjon hos vinbøndene. Tror du at du skal få en hvitvin fra Mátra, Ungarn til 1,25 euro flasken – har dere ingen anstendighet der oppe i rike Norge? Men dette må importøren holde ut, og fordi det virker så håpløst og tilfeldig å finne fram til de flaskene Vinmonopolets bestillere ønsker seg, involveres et nytt nettverk av agenter og mellommenn.

At det blir litt mindre gøy å være norsk vinimportør er imidlertid ikke noe stort problem, det er jo et fritt valgt yrke og greiene skjerpes over alt. Nei, da er det mer synd på vinbonden som plutselig får en uforholdsmessig stor bestilling fra et lite land i nord. For når den gode nyheten om anbudsseieren dukker opp på mobilen, tenker han at dette er begynnelsen på en lang og god relasjon som kan skape et grunnlag for videre satsing. Men når neste årgang kommer, og vinbonden tror at norske handelsmenn er som andre handelsmenn, og at de vil være interessert i samme vin i omtrent samme mengde som året før og derfor har sagt nei til andre interessenter, får han den nedslående beskjeden om at vindene i Norge nå blåser en helt annen vei. I fjor var det hans lille gård som ble utvalgt, dette året er det tilsvarende vinbønder et helt annet sted på kloden.

I en tid der Vinmonopolet er opptatt av rettferdig handel, og også lar dette være en del av enkelte spesifikasjoner, er det påfallende at andre spesifikasjoner presser prisene ned til slike nivåer at verken vinbonden, den underbetalte østeuropeiske transportøren eller importøren kan leve av eventuelle salg. Det skjer nemlig stadig at norske importører går med på prisnivåer som er så lave at det kun er Vinmonopolet som tjener penger på omsetningen. Vinmonopolet ser altså ut til å mene at rettferdig handel er viktig i eksempelvis Sør-Afrika, men ikke så viktig i Europa.

Intensjonene bak NPM er nok de beste, folk skal bli mer fornøyd, kvaliteten på tjenestene skal heves, og framfor alt – bli mer effektive. Når det gjelder Vinmonopolets anbudsmaskineri er sikkert også intensjonene gode. Men det store spørsmålet er hvem dette er bra for – bortsett fra oss i pressen som stadig får nye kategorier å skrive om og de reisende i Vinmonopolet som sikkert lærer mye om vinene som til enhver tid er mest i vinden.

Det er iallfall ikke en effektivisering av offentlig sektor å bygge ut et anbudssystem når det erstatter noe som fungerte mer dynamisk med færre ansatte. Det står også i motsetning til det ansvaret man har for å bidra til langsiktighet og forutsigbare arbeidsplasser rundt omkring på verdens vingårder. En jojo-etterspørsel som forsterker allerede eksisterende trender, er lite bærekraftig. Men er det bra for kundene?

De tidligere fokusområdene og nåværende fagtemaene bidrar helt klart til at det skjer en fornyelse i hyllene. I dag kommer rundt 99 prosent av Vinmonopolets vinsalg fra butikkhyllene – bestillingslistens rike verden står for kun 1 prosent. I tillegg er Vinmonopolet pålagt av EU ikke å favorisere enkelte områder, og det betyr at alle varekategorier styres av pris. Dette igjen fører til at de aller fleste nordmenn drikker ekstremt ensidig, vi heller i oss vanvittige mengder søtladen ripasso, søtfruktig prosecco og søtlig boksvin. Anbud og fagtemaer er et forsøk på å gjøre noe med dette.

Men hvis de typiske anbudsvinnerkjøpende kundene er fornøyd med vinen de har prøvd, er det ikke sikkert at de vil finne den igjen. De få gangene anbudsvinnerne virkelig slår til, gjerne fordi prisen er presset ned mot det uanstendige, blir vinen gjerne utsolgt i løpet av kort tid. Ved neste butikkbesøk er det en ny rekke anbudsvinnere i hyllene.

Et bedre alternativ ville være å la butikkene bestemme over en større del av vareutvalget. Da ville butikkjeden også få mer igjen for investeringen i medarbeidernes kompetanse. Vareutvalget ville bli mer tilpasset kundegrunnlaget til den enkelte butikk, og de ansatte ville få et sterkere eierskap til sitt lokale utvalg. Større forskjeller mellom butikkene, ville også bidra til et større mangfold. Og det er vel større mangfold som egentlig er målet med hele anbudssirkuset?

***

Les tilsvaret fra Vinmonopolet ved Geir Mosether, som er direktør for kategori og innkjøp.