Tålmodighet med burgunderne

Tålmodighet er en småborgerdyd, skrev Garborg. Det stemmer kanskje det, en dyd av nødvendighet. Jeg er en vinens småborger, med akkurat god nok råd til å kjøpe en liten del, i grunn stadig litt mindre, av den vinen jeg har lyst på. Innenfor rammene av vininteressen er det ikke så mye rom for eksess, snarere et behov for disiplin. For eksempel må jeg slutte å drikke vinene mine for tidlig, jeg har ikke råd til utålmodigheten min lenger. For det er såpass få flasker å ta av nå, at hvis jeg faller for fristelsen, har jeg kanskje ikke flere sjanser, altså flasker igjen.

Jeg er neppe alene. Det virker som om vininteresserte i min generasjon er særlig ivrige. Trigger happy, kjør på, rett i nebbet. Tålmodigheten står ikke så veldig høyt i kurs akkurat nå. Den er nærmest avleggs. Det ser ut til at mens prisene går opp, går tålmodigheten ned. Det er omvendt proporsjonalt, og gir et misforhold mellom sjeldenheten og verdien på flaskene og tiden vi gir dem til å forløse seg.

Det er små avlinger, flere om beinet, og en stadig mer lemfeldig omgang med blodferske lagringsviner. En fersk burgunder til 2000 kroner smaker jo ikke vondt, men er den verdt de pengene? Nei, den er ikke det. Å drikke en topp rød burgunder på ren primærfrukt, er et landeveisrøveri med dagens priser. For ikke å snakke om de hvite vinene, som de fleste har sluttet å lagre, selv om man kanskje kan håpe at de verste premoxdagene har passert. En god moden hvit burgunder er blitt en sentimental drikk, en hilsen fra fortiden, som en sjelden museumsgjenstand.

Veldig få restauranter har programmer for å modne og servere drikkemoden vin. Det har jo sine forståelige grunner, men det er likefullt synd. Min første burgunderårgang som litt ordentlig vininteressert var 2002. Jeg kjøpte det jeg hadde forstand og råd til, men samtidig kunne jeg gå ut og drikke burgundere fra nittitallet til ålreite priser. Men det nytter lite å mimre om sånt. Ting er annerledes nå.

Vinflaskene mine nedskrives til null i verdi i det de passerer dørstokken, skrev dette vinbladets tidligere redaktør Dybvik. Det er en innstilling jeg liker. Men kunsten blir å balansere denne holdningen med litt fornuft. Hva innebærer så det? Man må lage en strategi, og man må åpne vinduet litt, diversifisere innkjøpene. Jeg er glad i at mine burgundere har et vinmarksnavn på etiketten. Det er nærmest et slags premiss for burgundinteressen min. Hvis jeg da skal klare å holde på de vinene som fortjener lengre lagring, for eksempel ti år og oppover, er det fint å finne lieu dits på kommunenivå eller premier cru som ikke koster skjorta fra gode produsenter utenom de mest kjente kommunene. Det gjelder å følge med, smake mye, våge å servere mindre berømte viner og appellasjoner til sine vinvenner. Snakke om kvalitet og ikke bare fortsette å gjenta det vi alle vet fra før. Her er det også et lyspunkt. Både klimaendringer og spredningen av kunnskap gjennom stadig flere flinke folk i kjellere og vinmarker har gitt andre appellasjoner et løft ut av skyggen.

Det kan bli en hel generasjon med vinelskere som aldri har opplevd det fenomenalt flotte i en god moden hvit eller rød burgunder. Vi lurer oss selv til å tro at potensialet er nok, ikke forløsningen. Denne har potensiale sier vi og nikker til hverandre. Javel, men ikke nå lenger, for flasken, den er tom!

Denne artikkelen var på trykk som leder i Vinforum II – 2023.