Logg inn / Registrer deg
Hjemme hos Trond Moi

Restaurant Strand

Bærumrestauranten Strand har eksistert i sin nåværende form i snaue ti år. Det er god mat og et flott vinkart, men menyen og vinkartet matcher ikke hverandre i særlig stor grad. Ambisjonsnivået på matsiden er åpenbart redusert siden åpningen, og restauranten mangler en profil. Men stedet er verdt et besøk.

Strand restaurant på Stabekk i Bærum åpnet i 1924. Bygninger og eiendommen Strandbakken ble kjøpt i 1923 og eies i dag av Bærum kommune. Anlegget er tilrettelagt for restaurantvirksomhet og leies ut. I 2010 var det Tom Victor Gausdal, sølvvinner i Bocuse d’Or i 2005, som overtok leiemålet, og stedet er i dag en del av Lava-gruppen som også driver blant annet Brutus, Katla, Smalhans, Stasjonen og Hitchhiker i Oslo. Stedet ligger fint til ved strandkanten, og det er åpenbart godt besøkt sommerstid, men jeg kan forestille meg at det må være vanskelig å drive om vinteren. Ved mitt besøk der i midten av mai var det noen ganske få andre gjester ved min ankomst, og de siste par timene satt jeg der mutters alene – i et lokale der det åpenbart er tiltrengt med en oppussing. Det var hverken noen satt meny eller vinmeny, så jeg valgte fra den relativt beskjedne à la carte-menyen. Det ble til tre forretter og en hovedrett – og i tillegg tre små smaker av dessertmenyen for å få et godt overblikk over stedets prestasjonsevne. Som aperitiff valgte jeg et glass av husets champagne, L’Extra T Extra Brut fra Philippe Thévenin (kr 159), en liten dyrker i Côte des Bar, og fra vinkartet falt valget på en Heerkretz Riesling GG 2005 fra Wagner-Stempel (kr 1100) som følge til maten.

Første rett var en Coppa di Parma-salat (kr 125). I tillegg til Coppa di Parma og ulike typer salat besto den av løk, asparges, fetaost, små tomater, agurkbiter, en avocadokrem og potetchips. En litt rotete komposisjon, men for så vidt velsmakende. Deretter ble det servert et hjemmelaget surdeigsbrød med pisket smør (kr 45). Brødet var godt, men jeg synes fortsatt at det er en uting med pisket smør. What’s the point? Hvorfor ikke servere smør naturell?

Andre forrett var kalvetartar ispedd kapers og servert med eggeplomme, rødbetbiter, sylteagurk, grillet brød og potetchips (kr 150). Bortsett fra at potetchipsene var en gjenganger fra forrige rett, var dette også en utmerket servering. En ukomplisert klassiker, gode råvarer og godt håndverk.

Tredje forrett var en kremet fiskesuppe basert på lysing, reker og blåskjell samt gulrøtter og purre (kr 150). Det var en svært velsmakende suppe, igjen var det snakk om en klassiker, solid håndverk og gode råvarer.

Hovedretten besto av pannestekt piggvar med grønne asparges, spisskål og røkt rømme (kr 385). Også de grønne aspargesene var pannestekte, og serveringen viste seg også å inkludere poteter, hasselnøtter og grønnolje. Og dette var måltidets eneste skuffelse. Piggvaren var for så vidt god, med kombinasjonen av røkt rømme og grønnolje var uheldig. Rømmeklumper ispedd grønnolje var visuelt lite tiltalende, teksturmessig uheldig og ikke særlig velsmakende. I tillegg synes jeg retten inneholdt for mange ingredienser. Hva var tanken bak det å bruke hasselnøtter og brønnkarse? Hadde man nøyd seg med piggvaren, spisskålen, aspargesene og grønnoljen ville man fått mer fokus på enkeltsmakene og retten ville som helhet vært mer vellykket.

For å få et godt bilde av kjøkkenets evner fikk jeg også tilbud om små serveringer av osteretten, «modne gårdsoster», samt to av husets tre desserter, henholdsvis «rabarbra-bringebær-skogsbær» og en sjokoladekake servert med bringebær, melkechips og en hvit valrhonaiskrem. Osteserveringen besto av brie fra Dovre, Munkeby, en seksmåneders hvit gjetost fra Undredal og Kraftkar. Disse ble servert med hjemmelaget flatbrød, nøtter og en fruktkompott. Munkebyen har jeg smakt bedre, men de andre tre var som forventet. Og begge dessertene var strålende. Vinkelnerens forslag til dessertviner var imidlertid av mer variabel kvalitet. En grenachebasert søt VDN fra Maury til sjokoladedesserten får absolutt godkjent karakter, men en søt gewurztramniner fra Penèdes var et mer tvilsomt valg til rabarbradesserten. Til det var retten for frisk og syrlig.

Vinkartet på Strand er relativt omfattende med hele 470 vinoppføringer fra 14 ulike land. Det er 35 musserende/perlende viner, hvorav 14 er fra Champagne, 154 hvitviner, hvorav 56 er fra Frankrike, 36 fra Tyskland og 15 fra Østerrike, 4 roséviner, 7 orangeviner, 241 rødviner hvorav 93 er fra Italia, 61 fra Frankrike, 32 fra USA og 23 fra Spania, og 40 søte viner. Kartet er velkomponert, prisene er absolutt akseptable og det er flere gode kjøp blant de litte eldre årgangene, for eksempel kan man få Cuvée CO 2008 fra Battenfeld-Spanier til kr 1100, Abtserde 2009 fra Klaus-Peter Keller til kr 2300, Marsannay Au Champ Salomon Rouge 2012 fra Audoin til kr 875 og Barolo Bricco Ceretta 2004 fra Schiavenza til kr 995.

Problemet med vinkartet på Strand er at det ikke matcher menyen. Ifølge min kelner har man valgt å gjøre menyen mer folkelig, hva nå enn det betyr, og ved mitt besøk der var det kun en enkelt desidert rødvinsrett – en burger! Da spør jeg meg selv: Hvem i all verden er det som går på restaurant for å spise burger og drikke – for eksempel ­– Corton Clos des Corton 2011 fra Faiveley (for øvrig pent priset til kr 1950)? Jeg har en mistanke om at man hadde et høyere ambisjonsnivå da restauranten startet, men at man har nedskalert og «folkeliggjort» menyen grunnet sviktende salg vinterstid. Da sitter man igjen med en relativt liten meny med enkle, men vellagede retter og et massivt vinkart som ikke står i stil med maten. Strand mangler derfor i dag en klar profil. Men for all del: Maten er isolert sett vellaget og vinkartet attraktivt, så ingen av delene burde avskrekke folk fra et besøk.

Strand Restaurant
Strandalleén 48
1368 Stabekk

www.strandrestaurant.no