Restaurant Bro

Ålesund har ikke hatt noen tradisjon for restauranter av høy klasse, men den nyåpnede Restaurant Bro endrer dette bildet. Erfarne bransjefolk står bak prosjektet i Brosundet, og når både mat og vin holder høy kvalitet, samtidig som prisene er behagelige, bør dette være en suksessoppskrift.

Jugendstilbyen Ålesund kan neppe betegnes som et gastronomisk kraftsentrum i Norge. Trauste Sjøbua kan ikke akkurat kalles nyskapende, og det beste alternativet de siste årene har vel vært Restaurant Maki i Hotell Brosundet. Men nå i sommer åpnet et nytt sted ved Brosundet, Restaurant Bro, med Ronny Kolvik som kjøkkensjef og Joakim Hoff som restaurantsjef. Det er begge folk med solid fartstid i bransjen, Ronny med stor suksess på Arakataka i Oslo de senere årene, og Joakim med en fortid som restaurantsjef på Grand Hotel og som produktsjef hos Vinimportøren Vinum. På Bro satses det på Arakataka-type småretter med lokale råvarer og et klart sunnmørsk islett, det er ni av dem på menyen, og man kan velge enkeltretter, en fireretter til kr 595 eller en syvretter til kr 845. Det er også mulig å bestille en vinmeny. Vi ba om å få prøve alle rettene, og ba også Joakim om å sette viner til.

Vi åpnet med et glass champagne, en Cuvée Réserve Brut fra Huset Lefebvre, som var frisk og god, og til den fulgte en liten snack, en «softbun» med sprøstekt klippfisk, rødløk, trøffeltang og sort hvitløksmajones, en litt salt og uelegant innledning som ikke passet spesielt godt til champagnen. På bordet kom også et surdeigsbrød laget med poteter og yoghurt samt pisket rørossmør servert med revet klippfisk og persilleolje. Jeg er en stor tilhenger av å få servert smør naturell og er vanligvis ikke så begeistret for alle de nymotens smørvariantene man ofte får på dagens restauranter, men denne vrien var god. Klippfisk er en undervurdert råvare.

Så fulgte måltidets første rett, en kveite servert med lime, kefir, østersskum, agurkkuler, strandstjerne, og en dillmajones som var smaksatt med sennep. Kveiten var råfersk, ikke varmebehandlet og sammen med den kraftige majonesen løftet det retten opp på et sublimt nivå. Til denne retten serverte Joakim en Retzstadt Silvaner 2016 fra Rudi May i Franken, en personlig favoritt som nok ble en tanke i letteste laget med de intense smakene som retten bød på. Men det var absolutt ingen katastrofe.

Neste rett var sjøkreps fra Vigra, størrelse XL, som var smørstekt og servert med blomkål, erter, hvite rips, syltede hylleblomster og en lettrøkt rømmesaus. Her løftet syrligheten fra ripsene sammen med kvaliteten på sjøkrepsen og et streif av røyk fra sausen også denne retten opp på et sublimt nivå. Vinen som fulgte, en lett syrlig L’Etoile Chardonnay 2015 fra Domaine Rolet i Jura, var igjen en god match.

Tredje rett var bakt lysing som ble servert med en kantarellragu med blåskjell, hestebønner og blåskjellkraft og dandert med en gressløkolje, kjørvel og friterte surdeigssmuler. Lysing er i mine øyne en undervurdert fisk, og retten var nok en innertier. Det samme gjaldt vinen til, en Grüner Veltliner Im Weingebirge Federspiel fra den biodynamiske produsenten Nikolaihof i Wachau.

Fjerde rett var røkte poteter servert med rødløk, ramsløkknopper, avrugakaviar, reker, myse og dill. En litt uelegant og rar kombinasjon der ideen var at man skulle mose potetene og spise retten som en slags lapskaus. Uansett var røksmaken vel fremtredende, og retten som helhet kanskje måltidets svakeste. Vinen til, Magic Mountain 2016 fra Johannes Leitz, var imidlertid et utmerket valg.

Neste rett var buk av klippfisk med grillede vårløk, havsalat, steinsopp, både rå og syltet, samt en sølmajones og en kantarellsaus. Her var det mye umami! Til denne ble det servert en Cune Monopol Secco 2014 fra C.V.N.E. i Rioja. Dette er en spesiell vin laget av ca 90 % viura med tilsetning av ca 10 % manzanilla, en vin dette huset har lang tradisjon for å lage, og en vin som med sitt lette florpreg dannet en fin match med klippfisken.

Så fulgte lett grillet vågehval servert med dehydrerte rødbeter, estragonmajones, sort hvitløk og bokhvete. Kvaliteten på hvalkjøttet var helt i topp og sammen med beaujolaisvinen Ch. Cambon 2017 fra Lapierre var dette nok en vellykket kombinasjon.

Hovedretten, ovnsbakt og lettrøkt høyrygg av okse, fikk følge av syltede løk, hasselnøtter, nykål, løpestikke, karse, kålpulver og en saus basert på en kraft av okse og klippfisk. Her synes jeg nøttene var noe malplasserte, og vinen til, Ch. Malescasse 2007, fremsto som en litt overekstrahert og svært tørr haut-médoc i en svak årgang. Men den fungerte godt til kjøttet. Til osteserveringen, som besto av Trolltind, en fast rødkittost fra Derringarden på Eide i Nordmøre, Munkeby og Vismann, en mild og myk blåmuggost fra Tingvoll, ble det servert kjeks med fennikelfrø og en Riesling Brudersberg Kabinett 2017 fra Maximin Grünhaus i Ruwer, som igjen var et godt valg selv om vinen gjerne kunne hatt et år eller to mer på baken.

Desserten besto av en blåbærkake med mandler og hvit sjokolade, servert med en blåbærsorbet, geiteyoghurt, bjørkete og crumbles basert på hvit sjokolade. Til denne fulgte Krachers Zweigelt Beerenauslese 2016 fra Neusiedlersee, som for så vidt var et ok valg, selv om jeg gjerne skulle sett en vin med litt mer syre.

Vinkartet på Bro inneholder 180 viner. 13 er musserende, hvorav 8 er fra Champagne, og det er 85 hvitviner, hvorav 24 er fra Burgund og 30 er fra Tyskland. Utvalget er generelt bra, men når 11 av 15 viner i Pfalz kommer fra Bürklin-Wolf, og samtlige 5 viner fra Rheinhessen er fra Weingut Keller, så vitner det om litt lite fantasi. Bürklin-Wolf og Keller er fantastiske produsenter, ja, men det er mange andre som lager god vin i disse regionene i dag. Videre er det 70 rødviner, hvorav 28 er fra Burgund og 11 fra Italia, samt 11 søte viner og en enkelt portvin. Det er i det store og hele en godt sammensatt vinliste, selv om jeg gjerne skulle sett et bredere utvalg av italienske rødviner. Ni piemonteviner og to toscanere utgjør et litt spinkelt utvalg i forhold til italienske rødviners popularitet i Norge for tiden.

Vinprisene på Bro ligger imidlertid stort sett på et sympatisk nivå. Med unntak for vinene fra Bürklin-Wolf, som jeg ikke kjenner prisene på, men som synes relativt dyre, er det kun noen få viner som er priset over tregangeren i forhold til polpris. De fleste ligger på en kalkyle under tre, og de dyreste vinene er priset til under en faktor to i forhold til polpris. Slik sett kan Bro være et eksempel til etterfølgelse for mange andre norske restauranter.

Totalt sett var det et flott måltid på Bro. Den innledende «softbun» og potetretten var vel egentlig de eneste to rettene jeg ikke var helt fornøyd med, mens resten av måltidet, særlig de tre første rettene, gjør Restaurant Bro til Ålesunds uten konkurranse beste spisested. Stedet har jo tross alt kun vært åpent i noen få måneder, så hvis man i fremtiden kan unngå de mest rustikke innslagene i menyen, og med litt fintrimming av vinlisten, vil restauranten glatt konkurrere i kvalitet med flere av landets bedre restauranter. Og prisene på både mat og vin er sympatiske. Hadde vi holdt oss til syv retter i stedet for ni, ville regningen for meny pluss vinmeny og et glass champagne ha kommet på kr 1800 per person. Det er det ikke mange kvalitetsrestauranter i Norge som matcher.

Bro
Notenesgata 1
6002 Ålesund
www.brobro.no