Logg inn / Registrer deg
Hjemme hos Trond Moi

Restaurant Bellies

Det relativt nyåpnede spisestedet Bellies er Stavangers eneste rene veganrestaurant, og en meget vellykket sådan. Med en kjøkkensjef som har erfaring fra både Bagatelle og Re-Naa er listen lagt høyt, og maten innfrir. Vinlisten er også velkomponert, med mye naturvin, og prisene på både mat og vin er rimelige.

Restaurant Bellies åpnet dørene rett før nyttår i 2019. Spisestedet ligger i de gamle lokalene til hermetikkfabrikken Union Canning i Støperigadå, en liten sidegate i den østlige enden av Pedersgadå i Stavanger, altså litt utenfor det man normalt definerer som Stavanger sentrum. Det er byens eneste restaurant der maten er helvegansk. Bak konseptet står Øystein Lunde Ohna (daglig leder), og med seg på laget har han kjøkkensjefen Tony Martin (med en fortid fra Bagatelle, Tango og Re-Naa), mens Christoffer Bergøy Thorkildsen har ansvaret for vinlisten. Bellies tilbyr det de kaller en «Full Bellies», en åtteretters meny til kr 640, og som akkompagnement kan man velge mellom enten en vinmeny til kr 600 eller en juicemeny til kr 350.

Jeg spiste på Bellies første gang i slutten av januar, og andre gang to uker senere. Menyen de to gangene var nesten identisk, men ved mitt første besøk var det skjenkestopp i Stavanger, så da måtte det bli juicemenyen, mens det to uker senere ble vinpakke. Juicemenyen består stort sett av selvkomponerte juicer, med unntak for en glimrende eplemost, basert på aromaepler fra Eiane Gård. Juicene ellers besto av en «ginger bug», en lett musserende og syrlig juice basert på fermentert ingefær, sitron og vann; en vel søt kvedekambucha; en juice basert på plommer og granateple; en juice basert på kirsebær, blåbær og rødbeter – som forøvrig passet ypperlig til rødbetretten; en juice basert på aromaepler og bringebær med et klart røykpreg; og en kaffekambucha som vel var den eneste desidert skuffende juicen, ikke var den særlig god og ikke passet den til dessertene.

Ved det andre besøket var vi tre stykker, og vi valgte da å starte med en champagne, Roses de Jeanne La Haute Lemble 2016 fra Cedric Bouchard, en knusktørr vin basert på ren chardonnay og med litt lavere trykk enn det man vanligvis finner i en champagne. Til den ble det servert to snacks, fritert gråblå østerssopp og en liten bit fritert ungarsk brød med en pepperrotkrem, kålrabi og grønnkål, begge deler særdeles velsmakende.

Deretter fulgte en rett med Meze: Hummus med rødløk og pinjekjerner, en auberginepurée basert på varmebehandlede aubeginer og en lett bitter vintersalat servert med sitronverbena og en sitronverbena-emulsjon. Alt sammen servert med nybakte surdeigspitabrød fra kjøkkenets svære steinovn. Til denne ble det skjenket ut en hvitvin fra Moravia i Tsjekkia, en Riesling 2019 fra Krasna Hora. En lett uklar, men ren og pen naturvin laget med 10 % skallkontakt. Den fungerte utmerket til maten.

Neste rett var en relativt viskøs og velsmakende gulrotsuppe servert med toastet havre og karse. Merkelig nok fulgte det ingen vin med, og det ble heller ikke skjenket mer av den tsjekkiske rieslingen. Så fulgte en rett som ble presentert som «Selleri Royal», en komposisjon med rotselleri i ulike tilberedningsformer dandert med en saus basert på fermentert jordskokk og en grønn gressløkolje. En svært flott rett. Denne fikk følge av vinen Müller 2018, en ren müller-thurgau, der 50 % av vinen hadde gjennomgått malo og 50 % hadde hatt skallkontakt. Vinen var fra Enderle & Moll i Baden, og også denne må klassifiseres som en naturvin. Med sine 11,5 % var også denne et glimrende følge til retten.

Neste rett var en kremete mandelpotetstappe tilsmakt med trøfler servert med en grønn emulsjon basert på grønne plommer og løpestikke og en dashii, en japanskinspirert kraft basert på grillet savoykål og tare. Nok en flott rett, og denne fikk følge av en rød amforavin basert på garnacha og barbera fra den spanske delen av Pyreneene, Doolitle 2019 fra Vinyes Tortuga. Også dette var et vellykket valg, siden kraften neppe ville vært en god match mot de fleste hvitviner.

Neste rett var for meg kveldens beste, en røkt rødbete servert med en grønn emulsjon basert på estragon og kjørvel og en liten dasj rød saus laget som en reduksjon av kirsebær og blåbær. Doolitle 2019 fulgte også denne retten, og igjen var det naturlig med en rødvin.

Hovedretten besto av et stykke stekt blomkål dandert med shitakesopp, hasselnøtter og en trøffelsaus. Igjen svært velsmakende, og også denne retten fikk følge av en rød naturvin, en saftig rhônevin basert på syrah og grenache, og laget som en beaujolais.

Så fulgte det to desserter. Først en pekanpai med valrhonakakao og en kokosmarengs, og deretter en sitronterte med bergamott, yuzu, lett brente marshmellows og en syrnet soyamelksorbet. Begge var gode, men vinen som fulgte dem, en lys rød og lett uklar petnat basert på gamay og med 6,5 % alkohol, var ikke noe godt valg. Vinen i seg selv var ikke spesielt interessant, og den passet heller ikke særlig godt til noen av de to dessertene. Her burde man valgt to ulike viner: en utpreget sjokoladevin som for eksempel Mas Amiel til pekanpaien, og en sitruspreget søt vin, for eksempel en spätlese eller auslese fra Tyskland eller Østerrike, til sitronterten. Avslutningsvis en liten søt snack, en kirsebær-frukt-paté med bergamott klemt inne mellom to tynne skiver dehydrert ananas.

Vinkartet omfatter 12 champagner, alle fra mindre produsenter, i tillegg til seks øvrige musserende og 17 perlende viner/petnat. Videre er det 47 hvite viner, 29 orangeviner, 9 roséviner og 58 røde viner. Det er mye øko og bio, og kanskje spesielt mye i kategorien naturvin, men de fleste av vinene synes å være valgt med kyndig hånd. Vinmenyen besto utelukkende av naturviner, men alle var rene og pene. Skal man trekke frem et par mindre heldige valg må det bli Bourgogne Blanc 2018 fra Olivier Leflaive, en etter min mening ordinær produsent, og Sancerre Quarterons 2017 fra Sebastien Riffault, en vin med malolaktisk gjæring og laget med en god del botrytisinfiserte druer. Den smaker ikke mye Sancerre. Men på tross av de mange naturvinene er det også et godt utvalg fra mer klassiske produsenter, så utvalget bør kunne tilfredsstille alle behov. For eksempel finner man viner som Côte du Rhône 2017 fra Clape (kr 1350), Côtes du Rhône 2018 fra Gonon (kr 1050) og Nuits-Saint Georges 2017 fra Henri Gouges (kr 1253) samt flere klassiske hvitvinsprodusenter i Burgund, for eksempel Duplessis og Lamy-Pillot. Prisene på vinene er gjennomgående eksemplariske, maten på Belleis er også rimelig, så man blir definitivt ikke flådd etter et besøk der.

Jeg har ikke all verdens erfaring med vegetarmåltider, men øverst på listen troner et vegetarmåltid på Noma for et par år siden. Bellies inntar en god annenplass, så man må konstatere at Øystein, Tony og Christoffer har etablert et sted det står respekt av. Stavangerfolk bør kjenne sin besøkstid.

Bellies
Støperigata 6, Stavanger
www.bellies.no