Logg inn / Registrer deg
Hjemme hos Trond Moi

USA i rollen som vineksportør

Kina har kanskje hatt det travelt med å plante vinstokker, spesielt for produksjon av borddruer, men USA er likevel den viktigste vinprodusenten utenfor Europa. Dog er det, etter mitt skjønn, for få amerikanske viner tilgjengelig utenfor USA.

Jeg antar at noe av årsaken til dette er at innenriksmarkedet deres er så enormt at mange amerikanske vinprodusenter ikke har noe behov for å eksportere – i motsetning til for eksempel deres meget eksporttrengende kollegaer i Australia og New Zealand.

Det var en periode tidlig på 80-tallet, da Storbritannia syntes å være oversvømt av californiske viner og ditto vinprodusenter. Riktignok var vekslingsforholdet mellom pund og dollar den gang til god hjelp, men det fantes også statlige støtteordninger til å dekke utenlandsreiser for vineksportører. Dette er neppe tilfellet lenger i Trump-æraen ‘America first’.

På 1990- og 2000-tallet syntes imidlertid tilgangen til californiske vineksportører og viner i Europa å svinne hen – med unntak av de minst interessante masseproduserte merkevarene som fortsatt fyller mange hyllemeter i Storbritannias dagligvarekjeder. Det virket heller ikke som om amerikansk vin var spesielt utbredt noe sted utenfor USA. Av og til oppdaget jeg noen kjente californiske navn nederst på vinlisten til ambisiøse restauranter rundt om i Europa, men årgangene var mistenkelig gamle. Det virket som om vinene var rester etter tidligere eksportkampanjer. Det var praktisk talt kun én produsent av californisk toppvin som hadde en vedvarende og vellykket eksportstrategi, nemlig Ridge Vineyards; Paul Draper fra Ridge er en kosmopolitt og ivrig reisende som møysommelig har opparbeidet Ridges mange, og entusiastiske, eksportmarkeder.

Situasjonen ble antageligvis forverret av de høye prisene på californisk vin. Dette var et resultat av lokal etterspørsel samt økonomiske forhold i California. Jeg erindrer vinlisten til en restaurant i Paris som favnet uvanlig vidt geografisk (med andre ord, den inkluderte faktisk noen ikke-franske viner), men vinflaskene var oppført etter økende pris, uten tanke på geografisk tilhørighet. Og nederst på hver enkelt liste havnet flasker fra California.

Det er imidlertid gledelig å kunne rapportere at etter denne lange tørken hva angår californisk tilstedeværelse på vinlister og vinhyller her i Europa, synes det nå å være endringer på gang. Inntil nylig var californisk vin (som står for 81 % av all amerikansk vin) enten veldig billig eller meget dyr, men nå er det mange produsenter som gjerne inntar plassen midt på listen og tilbyr meget gode kjøp. Og vel så viktig, fra mitt egoistiske ståsted, er at det nå finnes en del seriøse vinimportører i Storbritannia som viser interesse for disse vinene.

Denne nye bølgen ble opprinnelig representert og forsterket av en allmenn bevegelse bort fra vin med høyt alkoholinnhold, kjent som In Pursuit of Balance (En søken etter balanse) og bejaet av vinskribenten Jon Bonné, den gang vinjournalist i San Francisco Chronicle, i hans bok fra 2013 The New California Wine.

Viner som har dratt særlig nytte av dette nye fokuset, er bl.a. pinot og chardonnay fra vinmarker med svale stillehavsvinder i de vestligste delene av Sonoma Coast AVA og de kjøligste regionene av Central Coast slik som Sta. Rita Hills. (Jeg er forresten en stor fan av den så ofte glemte Anderson Valley pinot noir.)

Det er flott å se flere og flere californiske viner i det midtre prissjiktet – særlig fordi så mange av disse tilbyr en avveksling fra den gamle menyen av utelukkende cabernet og chardonnay. Siste trend for den nye gruppen av californiske vinprodusenter er å finne gamle vinstokker av relativt lite kjente druetyper. Derfor finnes det nå flotte blandingsviner fra gamle vinmarker, og druetyper som alicante bouschet, barbera, grenache, petite sirah, st. laurent, valdigué, malvasia, semillon og pinot blanc – druetyper som lenge ble oversett av vinbransjen. Mange av disse vinstokkene er særdeles gamle og druene herfra ble blandet med viner med et mer fasjonabelt navn etter datidens normer. Ta California chardonnay for eksempel, den kan inneholde opptil 15 % andre druetyper enn chardonnay.

Dave Ramey, i lang tid selve kongen av chardonnay, fortjener omtale for hans Sidebar-blandingsvin fra en gammel Russian River-vinmark med 60-125 år gamle vinstokker av blant annet zinfandel, alicante bouschet og petite sirah, i tillegg til små mengder av sangiovese, carignan, trousseau, petit bouschet, syrah, beclan, tannat, peloursin, graciano, plavac mali, palomino og monbadon. Bingo!

Ungt blod innen importfirmaer i Storbritannia, som for eksempel Roberson, Les Caves de Pyrène, Nekter, Indigo og Flint (med grossistutsalg i Stannary Street) hilser disse vinene velkommen. Dette er viner som tåler sammenligning med den nye bølgen av viner fra regioner utenfor allfarvei i Frankrike, Spania, Australia og Sør-Afrika. Lite inngripen fra vinmakerne gir disse vinene en transparens som står i skarp kontrast til den ekstreme modningsgraden vi forbinder med mang en stereotypisk Napa Valley cabernet. Mens det har blåst en endringens bris gjennom klodens vinmarker og vinkjellere som har bidratt til en friskere vinstil, har jeg derimot ikke inntrykk av at forandringen er så merkbar i Napa Valley cabernet. Og hvorfor skulle den være det? Disse vinene er misunnelsesverdig vellykket kommersielt sett. Og de produseres i et hjørne av verden der vinsamlere virkelig setter pris på dem og har råd til dem.

Kultviner av Napa Valley cabernet selges kanskje fortsatt i det store og hele til kunder som sakte klatrer oppover produsentenes mailinglister, i håp om å bli tildelt noen skarve flasker. Men vi opplever også her i London at vi nå ser flere viner med disse opphøyede navnene, til priser som kan matche førstevekstene i Bordeaux. Er dette bare fordi London er hjemsted for oligarker og oljemagnater? Eller er de faktisk interessert i å selge vin til oss mer jordnære vinkjøpere?

I løpet av de siste månedene har besøkende fra California til London inkludert navn som Paul Hobbs, Ray Signorello, Rosemary Cakebread med sine egne imponerende Gallica-viner (som så mange andre kvinnelige Napa Valley-vinmakere er hun også konsulent innen vinmaking), Dave Ramey, Michael Cruse og Jasmine Hirsch. De to sistnevnte er definitivt medlemmer av den nye bølgen.

Her i Europa er vi henrykt over å ønske californiske vinprodusenter velkommen tilbake til festen.

Oversettelse: Trudi J. Haagensen