Logg inn / Registrer deg
Gaia - Battle of Bottles

Tørr tysk riesling

Den engelske vinhandleren Berry Bros. & Rudd hadde i sin prisliste fra 1896 den rieslingbaserte tyske Marcobrunn Cabinet 1862 oppført til en pris av £ 10 per kasse, mens en Ch. Lafite 1870 (en legendarisk årgang av denne vinen) til sammenligning sto i £ 7,20 per kasse. Den – tilnærmet tørre – tyske rieslingvinen var altså nesten 40 % dyrere enn Ch. Lafite! Tyske viner sto altså høyt i kurs og var etterspurte og dyre.

Den dyreste vinen på Titanics vinliste var etter sigende en riesling fra Weingut Herrmannshof i Nierstein – senere Weingut Franz Karl Schmitt – og det ligger noe symbolsk i det at Titanic gikk ned med en slik vin i lasten og at tysk vin senere gikk til helvete.

Men prisene på tysk vin holdt seg forbausende bra frem til vinloven av 1971 kom på banen. I en polliste fra 1. mars 1967 kostet for eksempel en flaske Ch. Lafite 1962 kr 68, en flaske Ch. Palmer 1959 kr 32 og en ChambolleMusigny 1960 (fra Calvet) kr 19. Til sammenligning kostet den dyreste tyske vin i listen, en Rauenthaler Gehrn Cabinett 1959 fra Staatsweingüter Eltville kr 33 og en Liebfraumilch Madonna gikk for kr 19.Den dyreste tyske vinen – igjen formodentlig tørr/halvtørr i stil – kostet altså på den tiden det samme som en god annen cru fra Bordeaux, mens en liebfraumilch gikk for samme pris som en kommunevin fra Chambolle!

Men kombinasjonen av den tyske vinloven fra 1971, omfattende bruk av kunstgjødsel og derav følgende svært høye avlinger (som kulminerte med snittavlinger på 173 hl/ha i 1982) og satsing på inferiøre druesorter fremfor riesling førte tysk vin ut i et uføre som fortsatt gjør at omdømmet til tysk vin er heller dårlig i mange markeder. Prisene gikk til bunns, og på 1970- og 1980-tallet var tysk vin nærmest synonymt med enkle, billige og søtlige viner av svært enkel kvalitet.

Men i nyere tid har det skjedd mye med kvaliteten på tyske hvitviner. Anført av nå avdøde Bernhard Breuer, og senere frontet av Verband Deutsche Prädikatweingüter (VDP), har de presumptivt beste tyske produsentene aktivt jobbet for å få tysk vin tilbake til der den en gang var. Og det har særlig vært introduksjonen av betegnelsen Grosse Gewächse (GG) på de beste tørre tyske vinene for ca 20 år siden som har gjort underverker. Rammeverket krever en tørr vin (maks 9 g/l restsukker) samt maksimale avlinger på 50 hl/ha for slike viner. Mange av de beste produsentene ligger i dag på rundt 30 hl/ha, og da er vi ikke langt unna de 20 hl/ha som var normen for 100 år siden. De beste tørre tyske hvitvinene er altså kvalitativt på god vei tilbake til fordums høyder, mens prisene fortsatt er relativt rimelige. En topp tysk GG av riesling koster for eksempel i dag det samme som en god kommunevin fra Burgund, og sammenligner vi med prislisten fra 1896, må man konstatere at når en god nyere årgang av Ch. Lafite i dag koster rundt kr 10 000 per flaske, så burde en god GG av riesling kostet ca kr 14 000 om prisforholdet skulle vært som i 1896. Med dagens pris på kr 400–500 for mange av de beste GG-ene er det altså mye å gå på.

Foreløpig er det hjemmemarkedet og det norske markedet som forsyner seg mest av GG-vinene, men produksjonen er begrenset, og når andre markeder, som for eksempel USA , for ikke å snakke om Kina, får øynene opp for disse vinene, må man forvente at prisene blir vesentlig høyere enn de er i dag.