Test: Chianti Classico Gran Selezione (+)

Navnet Chianti eksisterte ifølge skriftlige kilder allerede på 1300-tallet, og området ble en av Europas første vinappellasjoner da storhertug Cosimo III i 1716 laget en vinlov som blant annet satte geografiske grenser for det som den gang var regnet som Toscanas fire beste vinområder, deriblant altså Chianti.

I dag er appellasjonen Chiant vesentlig større, og den opprinnelige sonen fra 1716 svarer i dag omtrent til appellasjonen Chianti Classico som er skilt ut som en egen DOCG.
Classico-delen strekker seg fra Firenze ned mot Siena og omfatter et areal på ca. 70 000 ha, hvorav 6800 ha er rene vinmarker. Områdets høyeste profil, Monti del Chianti, strekker seg til 893 meters høyde, og vinen dyrkes fra 90 til 700 meter, med en overvekt rundt 200-500 moh.

Barone Ricasolis chiantiformel fra midten av 1800-tallet var lenge en mal for lovverket i området, noe som betydde en viss dominans av sangiovese, men med til dels betydelige innslag av andre lokale blå druer som canaiolo og colorino og grønne druer som trebbiano toscano og malvasia. Siden Chianti Classico ble opphøyd til DOCG-status i 1984 har man imidlertid gradvis endret lovverket, andelen sangiovese har blitt økt slik at vinene i dag kan fremstilles av 100 % sangiovese, og de grønne sortene har gradvis blitt faset ut og kan ikke lenger benyttes. I dag sier loven 80-100 % sangiovese og 0-20 % andre blå druer, som i tillegg til lokale sorter også omfatter cabernet sauvignon og merlot.

Sangiovese er altså den klart viktigste druen for Chianti Classico, og i tillegg til å være Toscanas hoveddrue er den også Italias mest plantede blå druesort. Navnet skal angivelig stamme fra «Sangie di Giove», som betyr «Jupiters blod». Den menes å h vært dyrket i området helt tilbake under etruskerne for 2000-3000 år siden, men de første skriftlige vitnesbyrd om sangiovese stammer fra sent i renessansen. Nyere DNA-forskning har imidlertid avdekket at sangiovese etter alt å dømme er en krysning mellom en annen lokal toscansk druesort, ciliegiolo, og calabrese montenuovo, som nesten ikke dyrkes lenger, men som er funnet i en vinmark i campania og som antagelig har sin opprinnelse i Calabria.

Sangiovese har som pinot noir den egenskapen at den muterer lett, og det finnes derfor en rekke ulike kloner av druesorten, antagelig i størrelsesorden 300-600. I tiden etter andre verdenskrig og frem til rundt 1980 var det kvantitet som sto i fokus, og mange vinmarker ble i denne perioden plantet med høyt avlende kloner av sangiovese.

Forskningsprosjektet Chianti 2000 som startet på 1980-tallet, fokuserte blant annet på å identifisere de kvalitativt beste klonene av sangiovese, de som gir mye farge, mye sukker og naturlig lave avlinger, og de senere årene har nyplantinger av slike kloner gjort mye for kvaliteten til sangiovesevinene i Toscana.

Opprinnelig skilte man mellom Chianti Classico «Annata», der minimumskravet til alkoholgehalten ligger på 12 % samt et krav til lagring minst frem til 1. oktober året etter innhøstingen, og Chianti Classico Riserva, som minst må inneholde 12,5 % alkohol i tillegg til et krav om minimum 24 måneders lagring før lansering. I 2014 lanserte man imidlertid en tredje kategori, Chianti Classico Gran Selezione, hvor det er krav om minimum 13 % alkohol og minst 30 måneders lagring. Gran Selezione-vinene måtte opprinnelig være laget av minimum 80 % sangiovese, men dette er senere (i 2021) blitt skjerpet til 90 %. I tillegg må Gran Selezione-vinene være laget av druer fra egne vinmarker. I dag er det ca. 6 % av produksjonen i Chianti Classico som selges som Gran Selezione. Det aller nyeste er at det er innført 11 subsoner for Chianti Classico, de såkalte UGA (Unita Geografiche Aggiuntive, som foreløpig kun gjelder for Gran Selezione). Disse vil fremover bli å finne på etikettene til Gran Selezione-vinene. Vi har denne gangen valgt å se på Polets utvalg av Chianti Classico Gran Selezione.

Logg inn for å lese resten av artikkelen.