Logg inn / Registrer deg
Gaia - Battle of Bottles

Fra fotballklubber til vingårder

Det blir stadig flere ekstremt rike i verden. Etter at de har bygget sine palasser og fritidseiendommer og samlet sammen alle tenkelige eksklusive objekter – kunstverk, biler, klokker, båter – og ser at de stadig har alt for mye penger til overs, må de finne på noe mer spektakulært. Og hva skjer da? Jo, da kaster sine blikk på slikt som inntil nylig ikke kunne kjøpes for penger: Liv, aner, sammenhold, stolthet, tradisjoner– sånt som du finner i en engelsk fotballklubb. Eller i et lite familiedomaine i Burgund.

Selv om vi nå har vent oss til det, er det bare 10 år siden det ble vanlig at kakser uten britisk pass tok over de største fotballklubbene i England. Nå tyder stadig mer på at Burgund står i fare for å bli en ny lekegrind for de avsindig rike.

Da Pinault-familien, som eier en hel haug av merkevarer, blant annet Christie’s, Gucci og Château Latour, i 2006 kjøpte Domaine Rene Engel i Vosne-Romanée, var det noe helt nytt. Inntil da hadde Burgund befunnet seg under radaren til verdens rikinger. Få produsentnavn var kjent utenfor den lille gruppen av spesielt interesserte og var dermed ikke bærere av merkevarenes forlokkende aura. Selve gårdene var langt fra så glamorøse og ikoniske som slottene i Bordeaux. Dessuten var og er produksjonen svært begrenset i volum. Louis Jadot ble riktig nok kjøpt av Rudy Kopf og Kobrandwine, deres amerikanske importør, allerede i 1985, og Domaine de l'Arlot av forsikringsselskapet AXA i 1987, men dette var ikke rene troféoppkjøp. Så da Pinault kjøpte Domaine Rene Engel for 13 millioner euro og døpte det om til Domaine d'Eugenie, var det et forvarsel om hva som skulle komme.

De siste årene har en kinesisk investor kjøpt slottet i Gevrey-Chambertin med tilhørende vinmarker, den amerikanske IT-entreprenøren Michel Baum har tatt over Château de Pommard og Pinaults rival i kampen om verdens gjeveste luksusmerkevarer, Bernard Arnault og LVMH, har skaffet seg Domaine de Lambrays med ni hektar vinmarker for 100 millioner euro.

Da det i januar i år ble klart at amerikaneren Stan Kroenke hadde kjøpt Bonneau de Martray, ble en ny milepæl nådd. Kroenke, som også eier fotballklubben Arsenal, betalte 150 millioner euro for 11 hektar vinmarker! Prisen tilsvarer rundt 120 millioner kroner per hektar. Med en avkastning på 40 hektoliter per hektar vil man i et godt år få i overkant av 5000 flasker per hektar, og selv med en mangedobling av dagens prisnivåer vil man aldri kunne oppnå lønnsom drift av eiendommen. Den eneste måten å oppnå fortjeneste på, er å håpe på fortsatt prisstigning og så selge hele vingården om noen år for enda mer. I så fall har også dette blitt en del av pyramidespillogikken. Men ettersom vingårdene nettopp kjøpes av folk som har så mye til overs, er neppe fortjeneste det viktigste kjøpsmotivet.

For vinnæringen i Burgund er dette selvfølgelig dårlig nytt. De franske arvelovene, som innebærer at alle søsken skal arve like mye, har siden Napoleons tid vært en utfordring ved generasjonsoverføringer. Men ettersom vinmarksprisene fram til 1990-tallet var moderate, har mange nestegenerasjons vinbønder vært i stand til å kjøpe ut sine søsken. I senere tid har imidlertid arveavgiften som utløses når eiendommer skal overføres til en ny generasjon også steget dramatisk. Når verdier over 15 millioner skattelegges med 40 prosent, sier det seg selv at det blir umulig å håndtere for en Burgund-familie som eier en hektar eller to i Grand Cru-marker.

Dette har ført til at stadig flere vingårder organiseres som aksjeselskaper der alle søsken får like mange aksjer, selv om kun én arving driver gården videre. Men denne typen løsninger har også sine uheldige sider: Slike selskapsmodeller bidrar til å kalibrere vingårdene med det stadig mer altomfattende kapitalmarkedet, og dermed blir det langt enklere å selge ut hele eller deler av vingårdene. Familiene blir utsatt for press og fristelser om å ta inn investorer for å håndtere skatteutfordringer, oppgraderinger eller vinmarksoppkjøp. Dermed skaper det også en løsere tilknytning mellom storfamilien og vingården. Når en vingård i løpet av få år stiger fra fem millioner til femti, er det helt åpenbart at flere medeiere blir fristet til å selge.

120 millioner kroner for én hektar i Corton-åsen – hva er konsekvensene av så vanvittige tall? De familiedrevne vingårdene vil bli enda vanskeligere å beholde, og stadig flere vil bli solgt. Markene blir så dyre at de ikke kan kjøpes av folk som må tjene penger, stadig flere vil kjøpes av rike samlere, velgjørere og livsnytere.

Synes du burgundere er for dyre i dag – forbered deg på at det blir mye, mye verre. Sannsynligvis er de siste fem årenes kraftige prisoppgang bare starten. Grand cru-viner vil bli langt dyrere.

Når alle funksjonene på en vingård innehas av lønnsmottakere, vil også selve produsentsignaturen bli svakere. Det vil bli større gjennomtrekk av vinmakere, og mer sannsynlig at skiftende trender manifesterer seg raskere enn før, på godt og ondt. Nettopp langsomheten, den konservative tilnærmingen til vinframstillingen, har vært en årsak til familiedomaine-viners egenart og innbyrdes ulikhet.

Men det at verdens høyeste kvadratmeterpriser nå finnes i Burgund, er ikke kun negativt. Ettersom vingårdene likevel aldri vil bli lønnsomme, vil flere av de nye, rike eierne legge om til mer bærekraftig drift. De vil gjøre alt som står i deres makt for at vinene skal bli best mulig, og ikke spare på noe når det gjelder mannskap, produksjonsfasiliteter og avkastningsberegninger. Og dersom de ulike husstilene etter hvert skulle bli mindre framtredende, kan det jo tenkes at vinmarkene vil komme enda klarere til uttrykk. Det ville i så fall vært en gevinst – for dem som kan være villige til å bla opp det vinene koster.

Post scriptum: Like før denne teksten skulle i trykken kom nyheten om at Francois Pinault også har kjøpt Domaine des Lambrays naboeiendom Clos de Tart, og dermed blir den fjerde eieren siden 1100-tallet. Pris per hektar skal ifølge velinformerte kilder ligge rundt det dobbelte av hva Kroenke betalte for Bonneau de Martray. Galskapen fortsetter.

Foto: Jon Wyand.
Jean-Charles le Bault de la Morinière fra Bonneau du Martray