António Bernardino Paulo da Silva lar en håndfull sand sive gjennom sine giktkrokede fingrer og peker så rundt i den lille vinmarken vi står i: «Disse vinstokkene er 100 år gamle.» Vinplantene er lave og krumme, og deres kraftige stokker er plantet i sanden i små innhegninger laget av steinmurer, som forsøker å skjerme dem mot vinden. Den blåser ubønnhørlig inn fra Atlanterhavet, som ligger stort og mektig et par hundre meter lenger borte og reflekterer solens stråler i en kaskade av sølv opp imot oss. Jeg kan smake havet på mine lepper og konstaterer at på tross av skjermingen har de mest eksponerte plantene fått svidd av både blader og skudd av saltsprøyt og vind. Vi er i Colares, et ganske lite vinområde under en time fra Lisboa. Turen bort til da Silvas marker er gått langs kysten, hvor villaer ligger helt ut til det store havet som ruller inn og møter det europeiske kontinentet med en dyp, oseanisk romling. Selv på en relativt stille og solrik dag viser havet sin urkraft i store bølger. Atlanterhavet taper aldri pusten. Mange av husene er gamle, hvite villaer med røde teglsteinstak, gule og grønne vinduspartier og skodder. De har svalganger og hvelvinger og friser av blå kakler med sjøfartsmotiver som vitner om en nasjon vendt mot havet og verden.