Restaurant Panu

Lofthus Samvirkelag står bak den nye Restaurant Panu i Oslo og har fått med seg to toppkokker på laget. Maten er inspirert av «asian fusion» og holder godt Pjoltergeist-nivå. Vinlisten er beskjeden når det gjelder antall viner på listen, men det lønner seg å spørre etter viner som ikke står på listen.

Restaurant Panu åpnet i januar i år på St. Olavs Plass i Oslo. Eirik Sevaldsen fra Lofthus Samvirkelag står bak prosjektet, og med seg har han fått kokkene Anders Erlandsson – med en bakgrunn fra blant annet Pjoltergeist og de danske topprestaurantene Geranium og Alchemist – og Martin Heredia som tidligere var på Maaemo. I selve restauranten er det Maciek Sulek (tidligere Tranen) som styrer slagets gang. Lofthus Samvirkelag driver jo en rekke restauranter i Oslo, blant annet Apostrophe, og som på Apostrophe er det gjort mye for å få optimal akustikk i restaurantlokalet. På Panu er det installert et gedigent musikkanlegg i den ene enden av restauranten, og meningen er åpenbart at mat og musikk skal gå opp i en høyere enhet. Panu er åpen onsdag til lørdag, og fredag kveld og lørdag kveld er det en DJ som styrer musikken. Disse dagene holder man åpent til kl 03:00, så da er stedet mer som en nattklubb å regne.

Maten på Panu er – som tilfellet også var på Pjoltergeist – inspirert av «asian fusion», og restauranten tilbyr en syvretters meny til kr 895 eventuelt kombinert med noen innledende østers (à kr 49). Uten at jeg visste om det hadde min medspiser tatt kontakt med restauranten på forhånd og bedt dem om å legge inn noen ekstraretter samt å sette sammen en vinpakke, noe stedet vanligvis ikke tilbyr. I tillegg hadde han bestilt en ekstra flaske vin som han ønsket at jeg skulle få servert blindt, så det ble et relativt stort måltid med mye vin.

Vi valgte å starte med to østers hver – fine de claire – som ble servert i en grønn væske basert på piggvarfond, lime, chili og koriander. Det var en særdeles velsmakende åpning, og til den valgte vår kvinnelige franske sommelier, Aurelie Taheri, å servere en champagne, Largellier Blanc de Noirs, fra produsenten Coessens i Côte de Bars helt syd i Champagne. Det var en usedvanlig flott og mineralsk blanc de noirs som var en god match til østersåpningen.

Så fulgte to snacks, en dansk hamachi servert med ponzu og jalapena-olje samt en wonton med reker servert med en chilimarmelade og toppet med korianderblader. Begge var preget av chilien og fikk dermed følge av en Morstein Riesling GG 2020 fra Weingut Wittmann – nok en glimrende match.

Neste rett var en tartar som var marinert i soya og servert med potetchips, gresskarkjerner og toppet med finsk løyrom. Nå er jeg ingen stor tilhenger av å kombinere fiskerogn med kjøtt, men bortsett fra dette var det en god komposisjon som fikk fint følge av Bandol Rosé 2021 fra Domaine Tempier, en av de beste produsentene i dette området.

Nok en riesling ble skjenket i glassene, denne gang en Frühlingsplätzchen Riesling GG 2020 fra Emrich-Schönleber og til denne disket kjøkkenet opp med grillede norske grønne asparges servert i en kremete saus med biter av parmaskinke underst. Igjen en litt spicy rett, og igjen en fulltreffer.

Så var det tid for en av ekstrarettene, skotsk hummer servert i en moderat spicy hummersaus med halvtørkede tomater og kålrabi. Denne fikk først følge av en hvit Saint-Joseph Les Oliviers 2019 fra Domaine Gonon, en voksen vin med merkbare 14 % alkohol, men den ble etter en stund byttet ut med den blinde vinen som viste seg å være Meursault Rougeots 2017 fra Coche-Dury, en topp hvit burgunder fra en av områdets aller beste produsenter.

Så fulgte en vakker rett med sjøørret og to retter med økologisk svinekjøtt før siste ekstrarett kom på bordet i form av en lett og luftig omelett med grønne asparges og en lett spicy saus toppet med svarte pepperkorn. Denne fikk et godt følge i form av den halvtørre Limestone Riesling 2022 fra Weingut Keller.

Siste rett, desserten, var en rabarbrakompott servert med blant annet en eggekrem og toppet med pistasjnøtter. Nok en god komposisjon, og denne fikk følge av en søt japansk plommesake.

Vinkartet på Panu må sies å være relativt beskjedent, selv om det er godt komponert. Kartet omfatter seks musserende viner, hvorav tre er fra Champagne (Ruinart Rosé, Krug Grande Cuvée og Cuvée Nicolas François 2002 fra Billecart-Salmon), tre orangeviner, 16 hvitviner, 15 rødviner og fem ulike saker. Og prisene er det ingenting å si på. Problemet er at de fleste av de vinene vi fikk servert ikke sto på kartet. Og slik var det også ved mitt forrige besøk på restauranten. Så det lønner seg faktisk å spørre om de har andre viner enn det som står på kartet, og det er en litt rar politikk. Jeg kan for så vidt forstå at man ikke ønsker å sette Coche-Dury på kartet til en pris som ligger langt under det folk er villige til å betale i dagens annenhåndsmarked, men de to GG-vinene vi fikk servert burde absolutt vært listet. Og med kjøkkenets spicy stil burde tysk riesling vært profilert sterkere enn tilfellet er i dagens liste.

Men Panu er absolutt verdt et besøk. De første anmeldelsene i norsk presse har vært litt tilbakeholdende, men ved vårt besøk ga kjøkkenet full gass, og maten holder i mine øyne et godt Pjoltergeist-nivå. Min del av regningen kom på kr 5000, men det er fullt mulig å både spise og drikke til en langt lavere pris. Er man to, velger menyen og deler en flaske middels priset vin, kommer regningen på under kr 1500 per person. Men spørsmålet er om ikke musikkopplegget – som stort sett omfatter monoton elektropopp – er litt feilslått med to såpass gode kokker på kjøkkenet?

Restaurant Panu
St. Olavs Plass 3, Oslo
www.restaurant-panu.com

Foto: Kjell Karlsson Vinfoto