Masseturismen i Piemonte

Piemonte. Dette mystiske fjellfotlandet, den ene dagen bondsk og lukket, kaldt og innhyllet i tåke; den andre dagen et spektakulært, åpent landskap av duvende rygger, eller tunger som det heter lokalt, vinmarksåssider, jordbrukssletter, rynkete gamle landsbyer innkranset av snøkledte alpefjell.

Trekker du luften i Piemonte inn via nesen er det en fuktig, høstlig og soppaktig lukt som slår deg. Bråtebrann, trøffel, mat, natur i nedbrytning. Piemonte inviterer til høsten hele året. Det er storhetstiden. Men sitt aller såreste øyeblikk har Piemonte når høsten gir etter for vinteren, og de farverike bladene faller, rimet kommer og røyken stiger fra skorsteinene. Da stilner ståket, da reiser alle hjem. Men det er da du skal være der, for da er trøflene best, vinene kjølige, folkene roligere og turistene er borte. Da kommer mitt Piemontes årstid. November til mars. Med skjerf og hansker og tykke skosåler. Det er da du får venner i Piemonte.

Jeg glemmer aldri å rulle inn i landsbyen Monforte den første gangen, på lykke og fromme, uten plan, i januar. Det er allerede så mange år siden at hele regionen holdt stengt mellom jul og påske. Men vi var heldige. Piemonte ble min første forelskelse i et vinområde. Det tok flere år før jeg så Piemonte i sommertiden. Det var en sjokkerende forskjell. Siden har jeg vært der mange ganger, flere ganger i året. Jeg har venner der, vaner der. Uskyldstiden er over. Men også Piemontes uskyldstid er over.

Langhe, Roero og Monferrato fikk UNESCO-status i 2014 og med det skjøt masseturismen fart. I dag ankommer det hver dag i sesongen busslass med forvillede turister, stakkars forledede ferierende, inn i Langhe, med håp om et Italia de kan kjenne igjen fra brosjyren. Pizza, caprese, gelato. Men Piemonte er ikke egnet for masseturismen. Det er ingenting å gjøre der, maten er salt, vinene er sure og folkene er rare. Veiene er krøkete, restaurantene små og landsbyene har ikke parkeringsplass for busser. Det er talende at de som bygget den store golf-resorten mellom Serralunga og Monforte gikk for en toscanalignende feriehotellutforming med sypress-allé og det hele. Det etterligner Toscana, det er bildet av ferie-italia, og det ligger totalt malplassert og hensynsløst i landskapet.

Utallige ganger har jeg hørt om vanskelige møter mellom restaurantører, hotelleiere og turister. De snakker ikke samme språk. Man har i Piemonte valgt å promotere området som destinasjon på feil premisser og på feil grunnlag, tror jeg. Man har invitert for mange som man ikke kjente på festen. En så sterk påvirkning over tid som det er nå, eller i alle fall var før koronapandemien, vil utvilsomt bidra til utflating. Selv ikke piemontesere lever i et vakuum. Smaken vil endres, det generiske og forenklede vil bli belønnet med oppmerksomhet og betalingsvilje. Det er ikke lett å prøve å selge den ramme ansjossausen bagna cauda til noen som trodde de var på Capri og skulle få mozzarellasalat. Det er ikke lett å forsvare en tørr og streng vintype til et skuffet bryllupsreisende par som bare ville kose seg.

Nordmenn, og det er mange av oss der, ryktes for å være ganske gode turister i Piemonte. Vi er visstnok nokså ydmyke, temmelig vininteresserte, informerte, og vi kommer dit for å lære og å forstå mer. Dette er slett ikke typisk norske egenskaper, tror jeg, men det har kanskje noe å gjøre med hvem av oss som velger å dra dit. Så la oss fortsette med det. Og la oss velge med litt varsomhet når, hvorfor, hvordan og med hvem vi ferdes i Piemonte, og la oss ta litt vare på denne lille, vakre lommen av et bakvendtland.

Denne artikkelen har vært på trykk som leder i Vinforum III – 2023.