Forfalskning av vin II

"It is well established that Rudy sold well north of $100 million worth of wine through auction, by private sale or through brokers between 2001 and 2012 … I’d say it's far more likely that well over 90% of the wine that Rudy sold was fake. Certainly that's been the case with all of the large collections of Kurniawan-sold wines examined by the experts."

Don Cornwell (2014)

I denne artikkelen vil jeg illustrere den effekten forfalsket vin har på annenhåndsmarkedet anno 2015 og hva som har ledet frem til dagens situasjon. En oppfølging til forrige artikkel hvor tema var de historiske hendelsene om utblanding og forfalskning. Temaet vinforfalskning er blitt eksponert bredt i flere medier, og selv de med begrenset interesse for vin har fått det med seg. I første del forklarte jeg to typer forfalskning: 1. masseproduksjon av vin som ikke er veldig dyr eller sjelden. 2. produksjon av enkeltflasker som kan omsettes i annenhåndsmarkedet for meget høye summer fordi de er sjeldne og av høy kvalitet fra den perioden de er ment å være fra.  Sistnevnte er tema for denne artikkelen. Jeg har tatt en prat med Don Cornwell, Michael Egan og Maureen Downey for å høre deres tanker om problemet frem til nå og veien videre. De er alle tre regnet for å være viktige uavhengige aktører i kampen mot forfalskning. Deres fagkunnskap er ledende innen feltet og deres tjenester har aldri vært så etterspurt som nå. Michael er blant annet tatt i ed ved det amerikanske, det britiske og det franske rettsvesen for pågående og fremtidige rettssaker som omhandler temaet forfalsket vin.

Det er interessant å diskutere med både Michael og Maureen vedrørende forfalskning. De er faglig like sterke, enige om vurderinger og besitter begge en utrolig mengde fakta. Men de er kontraster i væremåte og formuleringer. Michael er en erkebritisk gentleman med bakgrunn fra Sotheby’s hvor han var deres fremste ekspert på dette feltet i 25 år. Nå er han verdens ledende konsulent for auksjonshus, forhandlere, privatpersoner og myndigheter. Hvor diskret og politisk korrekt han uttaler seg er en kontrast til Maureen.  Hun er den rake motsetning til Michael, men mangler på ingen måte den faglige kvaliteten. Det kan ved første øyekast virke som en dame som ikke er redd for å skyte fra hofta raskt og brutalt, hennes drivkraft og brennende motivasjon merkes tydelig når vi snakker sammen. Hun er ikke redd for å ta kampen mot forfalsknerne så lengde det er nødvendig. Maureen forteller om en bransje hvor enkelte aktører ikke er redde for å komme med trusler, utskjellinger eller vold for å stoppe henne. Det gjør noe med en, og silkehansken har blitt borte med tiden. Gjentatte ganger har Maureen fått høre nedlatende at dette ikke er noe for en ung dame som henne, hun har forvillet seg opp i en liga for de store guttene. Slike bemerkninger har nok styrket motivasjonen til Maureen og hennes team, og flere av de som har kritisert henne har de siste årene blitt trukket med i dragsuget og eksponert som blåøyde støttespillere av forfalskeren Rudy Kurniawan.

Det er bred enighet om Hardy Rodenstocks og Rudy Kurniawans sentrale betydning for tilstanden markedet er i nå, selve problemet og det brede fokus forfalskning har fått fra pressen, bransjen og vinsamlere. Først var det Hardy Rodenstock som bedervet annenhåndsmarkedet på 80-90-tallet med et utall forfalskede flasker med påstått anselig alder, alt gjort fra sin base i Tyskland. Og Rudy Kurniawan, som egenhendig rystet det internasjonale miljøet for fine wine ved å selge falsk vin for minimum 800 millioner kroner fra sin villa i Los Angeles i perioden 2001-2012. Det er mulig å trekke flere paralleller mellom deres fremgangsmåter og hvordan de manøvrerte seg i markedet.

De profilerte seg selv som karismatiske, kunnskapsrike og ekstremt spandable.  Ingen anledning var for dårlig til å skryte av hvor mye vin de kjøpte fra perfekte kjellere. Begge var hele tiden på jakt etter å utvide nettverket, hvorpå potensielle kunder ble invitert inn i kretser hvor ingen vin var utilgjengelig og alt kunne skaffes bare noen var villig til å betale. Etter at kunder var kommet inn i kretsen var de alltid i fare for å kuttes ut, hvis de begynte å bli for kritiske. Falsknerne inviterte alltid toneangivende skribenter, noe som resulterte i potensielt god omtale, og da av flasker og årganger de hadde produsert masse av. Fortjenesten deres steg fortløpende for hver gang Parker eller Meadows skrøt av enda en sjelden flaske. Og deres tette bånd til hvert sitt respektive auksjonshus gjorde at den potensielle fortjenesten for auksjonshuset var bundet opp til hvor godt forhold de hadde med selgeren. Felles for begge falsknerne var at grådigheten og mangelen på detaljkunnskap ble deres endelikt, plutselig var det tilgjengelig flasker som ikke kunne eksistere av helt åpenbare grunner.

For Rodenstock var det Thomas Jefferson-flaskene som var den virkelige blemmen, de flaskene som avslørte hans svindel. Historien om Jefferson-flaskene er godt fortalt i en bok av Benjamin Wallace: The Billionaire´s vinegar. En velskrevet blanding av fiksjon og fakta. Den går gjennom Rodenstocks aktiviteter og fortellinger om Thomas Jeffersons forhold til vin. Michael Broadbent var forbannet over den omtalen han og Christie`s fikk, boken ble derfor stanset for salg i Storbritannia. Rodenstocks spesialitet var sjeldne bordeauxviner i forskjellige formater fra det tidlige tyvende århundre og det nittende århundre. Christie’s arrangerte i 2007 en auksjon i California fra Christen Sveaas sin utrolige samling med eldre viner fra Bordeaux. Dette ble gjort i en periode hvor blant annet Rodenstock-skandalen var i forskjellige medier og det amerikanske markedet var relativt lunkent, forfalsket vin var på alles lepper. Markedet var tvilende og det kan ha vært medvirkende til en relativt sett katastrofal auksjon. Det er et godt eksempel på hvilken påvirkning forfalskning har på et marked. Og det hjalp utrolig nok ikke at vinene til Sveaas var av den ypperste kvalitet fra de beste kilder. Som et resultat saksøkte Sveaas Christie’s, det resulterte i et forlik på fem millioner dollar. I etterdønningene av Rodenstocks virksomhet har også milliardær Bill Koch gått til sak for å få erstatning, og da mot Rodenstock selv. Han vant i det amerikanske rettsvesen. I løpet av etterforskningen Koch satte i gang ble det oppdaget at de fleste flaskene kunne spores til enkelte vinagenter som sendte ut tilbud per e-post til en liten krets, og flaskene kom kun til overflaten når de ble forsøkt solgt på auksjoner.

Rudy Kurniawan er en mann som trenger liten eller ingen introduksjon, det finnes ingen vinblader, vinblogger eller vinskribenter som ikke har felt en dom over mannen de siste årene.  En av de første offentlige varslinger av Rudy som en konkret kilde for falske flasker skjedde på eRobertParker i juni 2007; da var det Don Cornwell som varslet at Rudy var selger av et stort kvantum magnumflasker Château Lafleur 1947. Dette skjedde etter at David Molyneux Berry MW tok bladet fra munnen på Taste3-konferansen og holdt et foredrag om falske flasker, blant annet om hvor idiotisk det var at syv slottstappede magnumflasker Lafleur 1947 var til salgs på en auksjon, når eiendommen bare hadde tappet fem. En litt grundigere undersøkelse viste at det utrolig nok var totalt 13 magnumflasker til salgs fordelt over to auksjoner, seks hos Christie`s i london og  syv hos Acker Merral & Condit i New York.

Det var mange ubesvarte spørsmål i etterkant av de to store auksjonene til Rudy Kurniawan i 2006, The Cellar I & II, som solgte for totalt 35 millioner dollar. Dette var salgene som vippet selveste The Millennium Cellar ned fra tronen som det største salg av vin på auksjon noensinne (14.4 mill $). The Millennium Cellar var et salg av vin verden ikke hadde sett maken til, en samling bygget opp over flere tiår, og da med en overvekt av bordeaux som hadde vanntett proveny. Rudys samling var helt annerledes, den var blitt til i løpet av seks år, med lite konkret historikk vedrørende de solgte flaskenes liv. En gjennomgang av auksjonskatalogene fra de to auksjonene fra 2006 viser at det var en overvekt av burgundere.  Av de 4064 lots som ble lagt ut for salg under «The Cellar I» og «The Cellar II» var fordelingen som følger: Burgund 42,1 %, Bordeaux 29,5 % og Rhône 7,5 %. Resterende land og distrikter var representert i mindre grad, til eksempel var det kun 76 lots fra Italia. Og variasjonen var kun i den første auksjonen. Den andre auksjonen inkluderte kun viner fra Burgund, Bordeaux, Rhone og Champagne. Det er også verdt å merke seg at det er relativt få av de flasketypene med markeringer i glasset som ble solgt. Da dette kompliserer prosessen med forfalskning betraktelig. Men Michael Egan poengterer gjentatte ganger i en av våre samtaler at dette ikke gjør det mindre sannsynlig at en flaske eventuelt kan være falsk eller genuin, men det er en av aspektene ved en flaske som kan være avslørende. Det var mange av de viktigste samlerne i verden som kjøpte mange flasker på de to auksjonene fra Rudys kjellere i 2006. Og naturlig nok åpnet de flaskene sine, og ryktene begynte raskt å gå, Don Cornwell begynte å nøste sammen alt han hørte.

For de som ikke kjenner Don Cornwell så fortjener han en introduksjon. Hans advokatutdannelse skinner gjennom i alt han foretar seg av skriftlig korrespondanse eller debatter på nettet. Han viser en grundighet de færreste kan skilte med. Han har vært en lidenskaplig vinsamler siden 1970-tallet, og da særlig av de ypperste viner fra Burgund. Don er også kjent som en av grunnleggerne av wikipedia-siden om oksiderte hvite burgundere. Han er en skeptiker av natur. Og det viktige spørsmålet han stilte seg selv i 2006 var følgende: Hvorfor var viner tilgjengelig i kassevis som verken han eller andre samlere hadde sett enkeltflasker av i løpet av de siste tretti årene? Når selv produsentene ble overrasket over hvilke flasker som dukket opp ble motivasjonen sterk for å gå enda grundigere gjennom salgene til Kurniawan. Cornwell var ingen nybegynner på dette feltet, allerede i 1978 var han involvert i en sak med falske flasker i California. På spørsmål om hva Don tenker om annenhåndsmarkedet anno 2015, så er det ikke den forventede gleden over at en storsvindler er bak lås og slå, det er derimot med en mer balansert og tilbakeholden skepsis han omtaler det hele. Denne uroen er fordi han har sett alt det beslaglagte materiale fra rettsaken mot Kurniawan. Han er sikker på at det fortsatt finnes et stort antall falske flasker, både fra Rudy og andre kilder i kjellere over hele verden. Og markedet ser ikke ut til å bli noe bedre, han er særlig bekymret over oppblomstringen av frittstående «konsulenter» eller «agenter» som kan skaffe alt til de pengesterke kundene. Hvorav deres argument ofte er lang fartstid i bransjen, og derfor handler de kun med gode kilder. Men lang erfaring er ingen garanti for kunnskap om hvordan oppdage falske flasker. De er ofte drevet av raske penger og profitt. De slipper også den offentlige publiseringen som et auksjonshus må gjennom for å tiltrekke seg kunder fra hele verden.

Maureen forteller at Kurniawan produserte falske flasker til en verdi av minimum 100 millioner dollar i perioden fra 2001 til han ble arrestert i 2012. Man blir bergtatt av omfanget og størrelsen på produksjonen til Rudy. Men, som med alt annet, så må det sees i en kontekst. I perioden 2007-2012 ble det omsatt vin hos de største auksjonshusene for over 2 milliarder dollar. Hvis all den falske vinen fra Kurniawan ble solgt på auksjon i løpet av 2013 ville det representert en tredjedel av den totale omsetning på 300 millioner dollar. Maureen påpeker også at de kun vet om auksjonssalg for ca 60 millioner fra Kurniawans produksjon over en periode på ti år, under 2,5 % av total omsetning i perioden. Resterende handel foregikk via agenter, forhandlere og direkte med kjøperne. Don påpeker Kurniawans bidrag til å øke verdien på egen beholdning ved å skape en eksplosiv vekst i prisene på sjeldne flasker ved å by på tilsvarende objekter. Eller hvis bekjente solgte flasker de hadde kjøpt av ham tidligere kunne han by fordi han angivelig ville ha vinen tilbake. For å illustrere den ekstreme veksten etter millennium så kan vi se til år 2000 hvor omsetningen ved den internasjonale auksjonsscenen var beskjedne 92 millioner dollar; dette er under en tredjedel av tallet for 2013.

To tusen år etter Plinys beskrivelser av det besudlete vinmarkedet i Rom er vi kanskje tilbake til en lignende tilstand. Internett har gitt situasjonen en ny dimensjon. Det går ikke en dag uten spydige kommentarer på nettet eller prat om falske flasker. Er markedet destruert? Eller er den nye vinen å beskylde andre for kjøp, salg og konsum av suspekte flasker?  Felles for ekspertene jeg prater med er deres tanker om denne nye formen for «varsling». Det å være opptatt av forfalskning er positivt fordi kundene blir mer skeptisk til de dårlige aktørene, men å beskylde andre for interaksjon med falsk vin basert på liten konkret informasjon er ugunstig for alle parter. Maureen mener det ikke finnes en ekspert i verden som kan verifisere eller diskreditere en vins ekthet basert på så lite informasjon som et enkelt bilde lignende det folk flest deler i sosiale medier. Men selvfølgelig: Er det åpenbare faktuelle feil ved flasken så vil enhver med litt kunnskap trekke flaskens reelle ektehet i tvil. Et interessant tilfelle var et bilde av en flaske fra en relativt nystartet produsent som ble lagt ut på nettet. Denne flasken var fra en årgang ti år før produsenten ble startet. Entusiasten ble sablet ned selv om han poengterte at flasken var kjøpt direkte fra produsenten, han fikk ikke mye respons på sin uskyldighet. Helt til produsenten selv kommenterte at dette faktisk medførte riktighet. For de hadde fått kjøpe et parti etikettløse flasker fra en annen vinprodusent som de korket om og solgte under eget navn.

Michael fortalte om hvor komplisert det hele er. Han brukte Château Petrus i årgang 1947 som eksempel. Det finnes X antall forskjellige etiketter, kapsler og flaskeformer som alle er ekte. Men kombinasjonen av de forskjellige elementene er viktig for å komme frem til hvorvidt en flaske er korrekt eller ei. Det er denne kunnskapen som vektlegges, de fremste på feltet har studert de ekte flaskene i årtier. Det hjelper ikke å vite hvordan de falske flaskene til Kurniawan ser ut hvis man ikke vet hvordan de ekte skal være.

René Langdahl Jørgensen og André Devalds todelte artikkel i det danske magasinet Gastro omhandlet Rudy Kurniawan og den danske vinhandleren WeinArt. WeinArt handlet vin fra falskneren for ca tre millioner kroner fra 2010 frem til Kurniawan ble arrestert i 2012. Artikkelen viste en side av det danske markedet som var lukket og vanskelig å komme tett på. Flasker skiftet hender fort og historikken ble vanskelig å spore. De samarbeidet tett med Maureen om artikkelen, og de så på flere konkrete tilfeller av vinsalg via mailinglister, der de kom dover flasker med en høy andel usikre momenter ved sitt utseende og derfor mest sannsynlig var falske. Noen forfalskninger er så dårlige at eksperter ser det ved et raskt øyekast. En pågående rettssituasjon angår britiske Antique Wine Company som angivelig har solgt flere suspekte flasker til den amerikanske milliardæren Julian Lecraw. Blant annet flere eldre Château d`Yquem, de eldste helt tilbake til 1787. Vi ser med dette et skifte fra enkelte auksjonshus som den store arenaen for forfalsket vin, til et økt fokus på forskjellige agenter og mellommenn som selger vin på vegne av privatpersoner og/eller bedrifter. Det er ofte vanskelig å få informasjon om hvor flaskene kommer fra. Om de ikke vet eller ikke ønsker å vite er vanskelig å vite. Alle de tre ekspertene jeg har snakket med er mer skeptiske til slik handel, hvor penger flyttes fort og flasker flyttes usett. Maureen har gjentatte ganger sagt at hun heller vil stole på et anerkjent auksjonshus fremfor en agent eller en mindre butikk.

Det er antydet at fem prosent av annenhåndsmarkedet er omsetning av falske flasker. Om tallet stemmer er ikke lett å bevise eller motbevise. I rekken av avsløringer som er kommet de siste årene viser det seg at de fleste store auksjonshusene ikke er spart for problemet. De fleste har på et tidspunkt solgt falske flasker på vegne av intetanende klienter. Maureen og Don trekker særlig frem det amerikanske auksjonshuset Acker Merrall & Condit, Kurniawans foretrukne auksjonshus for salg gjennom stråmenn eller seg selv, de har hatt og har en usedvanlig høy prosent av suspekte eller åpenbart falske flasker. De har et sterkt fotfeste i Hong Kong, omtalt som dumpingplassen for samlere med falske flasker i sine kjellere. Christie’s trekkes frem med noen konkrete uheldige salg hvor det har vært sterke indikasjoner på at noe er galt med enkelte flasker, og de var som sagt i sentrum av Rodenstock-skandalen. Motsetningen er Hart Davis Hart i Chicago som ved den minste tvil til enkeltflasker avviser hele samlinger. De fikk i 2008 tilbud om vin verdt 2,6 millioner dollar fra Kurniawan, men valgte å takke nei til alt. Det ville representert nesten 10 % av årets omsetning på 28 millioner dollar. Sotheby´s er av samme kvalitet, de har alltid vært kjent for å tilby samlinger med vanntett proveny.

Resultatene for de forskjellige auksjonshusene årene etter skandaler som omhandlet forfalskning ble kjent i markedet, gir gode indikasjoner på markedets skepsis. Acker Merrall & Condit var det ledende auksjonshuset på verdensbasis målt i omsetning med en 25　% markedsandel i 2006 (Kurniawan-salgene skjedde i 06). Siden den gang har det vært opp og ned, og gjerne ned året etter at skandaler knyttet til husets auksjoner har vært i pressen. I 2014 var de på det laveste nivået siden 2005 med kun 17.5 % av markedet. Motsetningen gjelder Hart Davis Hart, de er nå det ledende amerikanske auksjonshuset med vekst hvert år. Ser vi til priser oppnådd for forskjellige toppviner de siste årene er differansene store. Selv flasker med tilnærmet identisk fyllnivå og utseende kan ha store differanser innen korte tidsrammer. Det viktige skille, og alltid det dyreste alternativet, er de flaskene på auksjon som kommer fra kjente kilder, enten produsenten selv, kjente forhandlere eller navngitte samlere.  Denne effekten og det økende skille kan nok knyttes til Kurniawans rettssak og den massive mediedekningen det fikk.

Denne våren kommer det nye nettstedet www.winefraud.com fra Maureen og hennes kolleger i Chai Consulting. Tanken er at dette skal være det nye samlingsstedet for de seriøse internasjonale aktørene som jobber mot forfalskning av vin og salg av falske viner. Det er knyttet stor spenning til hvor mange som knytter seg til nettverket og om kampen vil komme et steg nærmere et bedre, tryggere og mer gjennomsiktig marked for kundene.