Vougeot

Vougeot er på noen måter det mest spesielle vinmarksområdet i Burgund. Her dominerer grand cru-vinmarken Clos de Vougeot fullstendig både som den desidert største enkeltvinmarken, og fordi den med sine 50 hektar er tre ganger større enn alle andre vinmarker til sammen.

Clos de Vougeot, som er omrammet av et steingjerde, ligger som et digert vitnesbyrd om cisterciensermunkenes bidrag til oppbygging av burgundisk vinkultur. Alle som har vært i Burgund har kjørt forbi vinmarken fordi hovedveien går rett forbi. Mange har besøkt noen av minnesmerkene som er igjen etter denne kulturen, som slottet i Vougeot, kjellerne, for ikke å snakke om klosteret i Citeaux der alt begynte på 1100-tallet.

Vougeot – og da mener jeg nok først og fremst Clos de Vougeot – har for meg de siste årene vokst frem som et av de mest spennende vinområdene i Burgund. Mens jeg tidligere lot meg forvirre av at Clos de Vougeot er en vin som lages av veldig mange produsenter, og at den derfor lages i mange ulike stiler, og har et rykte som en av de minst spennende grand cru-vinmarkene, har det siste tiårets utvikling snudd helt om på dette. Både for oss konsumenter og for progressive vinmakere i Burgund, har den dramatiske prisøkningen på de mest prestisjefylte vinmarkene gjort at vi har vært nødt til å se oss om etter nye jaktmarker. En godt laget Clos de Vougeot kan være løsningen for både dem og oss.

Jeg oppfatter at Clos de Vougeot aromamessig minner om de tilgrensende områdene Vosne Romanée, Chambolle-Musigny og Flagey-Echezeaux. Kanskje Clos de Vougeot mest av alt minner om en krysning mellom ren chambolle-frukt og litt jordlige echezeaux-toner? Den har ikke elegansen til en chambolle, men er strukturert og intens. Clos de Vougeot trenger tid i kjelleren. Jeg synes Matt Kramer i sin gode bok Making Sense of Burgundy (1990), fanger essensen av Clos de Vougeot ganske godt:
«A really good Clos de Vougeot is richly perfumed, but in a less insinuating fashion than Musigny, although it shares with Musigny the distinction of an unusually long, lingering aftertaste. It should have stuffings, although never on the scale of Bonnes Mares or Richebourg. Instead it should be a complete wine, in the sense of amalgamating the pronounced qualities of the best red Burgundies without any one feature standing out.»

Mens en vanlig inngang til å presentere de ulike områdene i Burgund er å se nærmere på produsentene, er ikke dette like lett for Vougeots vedkommende. De er nemlig ikke så mange. Landsbyens desidert mest kjente produsent, Hudelot-Noëllat, som lager meget gode viner for tiden, lager bare én Vougeot premier cru i tillegg til å lage en veldig god Clos de Vougeot. De to andre produsentene, Bertagna og Chateau de la Tour, kjenner jeg ikke veldig godt. Bertagna lager imidlertid rene og fine viner, mens Chateau de la Tour har jeg liten erfaring med. Allen Meadows vurderer denne produsenten høyt.

Mens det var cisterciensermunkene som eide og drev vinmarken fra den ble anlagt på 1100-tallet og frem til den franske revolusjon, har den deretter hatt mange eiere. Matt Kramer mener Clos de Vougeot historisk skal ses som en blandet vin som var laget og levert av én eier:
«It would seem to be the most Burgundian of vineyards. Yet in one important feature, it is not: Clos de Vougeot was created on a model that wine drinkers today would describe as Bordeauxlike rather than Burgundian. It is a vineyard that achieved its acclaim by careful blending rather than from a finely wrought distinction of terroir.»

Vinmarken dekker et stort område, med til dels ulikt jordsmonn, og med helning blir soleksponeringen også forskjellig. Kartet hos Remington Normans bok Grand Cru (2010) teller seksten forskjellige underområder av Clos de Vougeot, hver med sitt eget navn. Å blande en komplett Clos de Vougeot fra alle eller mange av disse delene er å lage en vin mer etter ånden i Bordeaux der slott som Chateau Lafite og alle andre opererer på denne måten, mener Kramer.

Men bare i veldig begrenset grad lages Clos de Vougeot i dag på denne måten. I tillegg til at de mange som eier en liten del og lager egen vin som de selger, har de fleste av de store husene solgt Clos de Vougeot. Det er nok eventuelt hos de store husene at Clos de Vougeot har blitt laget ved å blande mange vinmarker, men neppe fra så mange at de kan sies å utgjøre en slags komplett utgave av hva cistercienserne kunne lage.

Selv har jeg vært lite opptatt av Clos de Vougeot som sådan. Erfaringene har ikke vært spesielt gode. Vinene har av andre sjelden oppnådd stor anerkjennelse. Den har vel i det meste av min tid som vininteressert vært priset deretter, men da har det vært mer spennende å bruke pengene på 1er cru-viner fra gode vinmarker og flinke produsenter. Jeg lurer imidlertid på om dette er i endring, og om det holder på å bli slik for interesserte personer at det å kjøpe velvalgte Clos de Vougeot er smartere enn å jakte på de samme vinene som alle andre. Og da jakter man faktisk på viner som ikke kan sies å representere hele grand cru-området, men en eller noen spesifikke cru-er.

Clos de Vougeot – i den grad vinen kan sies å ha fått en renessanse – er en vin som i dag som oftest har bakgrunn i en eller to parseller inne i Clos de Vougeot. De mest kjente av disse vinen er nok Anne Gros’s som kaller vinen sin Clos de Vougeot «Le Grand Maupertuis», og Domaine Gros Frère et Soeur som kaller vinen sin Clos de Vougeot «Le Musigni». Dette er deler – «cru-er» – av Clos de Vougeot som ligger rett inntil henholdsvis Grands-Echézeaux og selveste Musigny. Selv hadde jeg stor glede av Domaine Rene Engels Clos de Vougeot, laget av vinmarken Quartier des Marei Haut uten at dét var nevnt på etiketten. Denne marken eies nå av Domaine d’Eugénie.

Clos Vougeot skråner fra hovedveien og oppover, og det er nokså uttalt at det er disse høytliggende vinmarkene på grensen til andre grand cru-vinmarker som lager den beste clos vougeot-en. Så er det slike viner vi vinkjennere begjærer herfra? Det er fra disse vinmarkene produsentene finner bryet verdt å sette «cru-en» på etiketten. Det eksisterer en oppfatning at den øverste tredjedelen gir de fineste vinene, dernest i kvalitet kommer den neste tredjedel, mens de enkleste vinene kommer fra den nederste tredjedelen som grenser til hovedveien. Det snakkes om at i alle fall denne laveste delen av vinmarken ikke fortjener å være klassifisert som grand cru. Kanskje den til og med bare holder vanlig village-nivå?

Clive Coates, i begge sine bøker om Burgund, har imidlertid en mer nyansert fremstilling. Etter hans oppfatning er det ikke opplagt slik at munkene hadde den samme kvalitative tredelingen som oss i dag. Mens munkene (perioden for dette ikke nevnt) opererte med Cuvée des Papes som den beste vinen, Cuvées des Rois som den nest beste, og til slutt Cuvée de Moines som den svakeste og som den eneste som var kommersielt tilgjengelig, er det i følge Coates ikke sikkert at denne kvalitative inndelingen tok utgangspunkt i den horisontale inndelingen som vi i dag gjør. Vinmarkene kan heller ha blitt delt i tre på en vertikal måte, og alle disse tre blandingene kan ha vært fra hver sin tredjedel av vinmarken, eller med andre ord de var en blanding av alle høydene alle tre, slik Kramer sier gir den mest komplette vinen.

Min erfaring har vært at det ikke er opplagt at lavtliggende vinmark er så mye dårligere enn den høytliggende. Clive Coates trekker frem parsellene til Domaine Etienne Grivot som eksempel på akkurat dette: 
«Jean and Étienne Grivot own a large area of Vougeot, by which I mean almost 2 hectares, but on the lower levels of the climat. Yet with old vines – at least half date from 1920 – and with meticulous vinification, this is by no means one of the lesser Clos Vougeot wines. In fact, I would certainly place it in the top ten.»

Det som er forbausende når jeg leser i alle de sentrale engelskspråklige vinbøkene om Burgund, er hvor spinkelt den tidlige historien er fortalt, og hvor lite forfatterne egentlig synes å vite om Clos de Vougeot. Hugh Johnson i Vintage: Story of Wine (1989) plasserer Clos de Vougeot og dens historie i sentrum for selve utviklingen av Burgund slik vi kjenner det som et gjennomtenkt og dypt analysert område, og et resultat av cisterciensermunkenes nøyaktige arbeid for å skape kvalitet. Clos de Vougeot sto i ca 600 år under cisterciensernes pleie, og cistercienserne hadde også vinmarker mange andre steder i Burgund. De øvet sin innflytelse over hele Burgund, og med dette som utgangspunkt gikk de i gang andre steder i Europa og løftet kvaliteten på vitikultur og vinmaking også der.

Det er cistercienserne som har skapt bevisstheten om vinmarksforskjeller, de forskjellige «cru-ene». De undersøkte jordsmonn, mikroklimaforskjeller fra det ene året til det neste, de skapte forståelsen av «terroir». De var antagelig også sterkt medvirkende til å dyrke frem de druetypene som brukes, og at det var det beste druemateriellet som ble benyttet.

Det er en stor kontrast mellom det Burgund vi i dag kjenner som preget av små og individuelle kvalitetsbevisste bønder, og den kollektive kunnskapsutviklingen som cistercienserne sto for. Det er et betydelig paradoks at vi i dag hyller enkeltstående produsenter for hva de får til, mens de – som kanskje er litt bedre enn naboen – egentlig står på skuldrene av en av de viktigste kollektive innsatsene i verdenshistorien for å bringe frem et estetisk raffinert og subtilt jordbruksprodukt. Det er også interessant å merke seg at cisterciensernes innsats begynte i den såkalte middelalderen, en periode som definitorisk lever i skyggen av romersk kultur og fremveksten av opplysningssamfunnet og kapitalismen mange hundre år senere.

Cisterciensermunkene og deres praktverk Clos de Vougeot er en nøkkel til å forstå hele Burgund. Det er god grunn til å feste seg ved at Clos de Vougeot – så stort og inngjerdet, en enhet satt sammen av ulike og identifiserte deler – er annerledes alle de andre grand cru-ene i Burgund. Det har sammenheng med at den var et sentrum, en intellektuell bastion, et sted der de som tenkte, handlet og påvirket utviklingen i hele Burgund, hadde sitt tilholdssted. Der, og i klosteret, som vi i ettertid har lett for å tenke var et kjedelig sted, fantes arenaer også for jordisk utfoldelse, for samarbeid og kameraderi. Og tilgang til god vin.

Jeg har lyst til å utfordre Matt Kramers påstand om at Clos de Vougeot har mer til felles med Bordeaux og slottene der enn Burgund. Jeg tror det er feil. For det første var Clos de Vougeot selve hjertet i en finmasket erobring av vitikulturell kunnskap. Det er derfor sannsynlig at kunnskapen om hvert enkelt område inne i clos-en oversteg kunnskapen bordeauxslottene inntil nylig har hatt om egen vinmark. I og med at clos-en i alle fall er oppdelt i seksten navngitte deler, kunne man teoretisk tenkt at hver av disse vinmarkene kunne vært klassifisert som egen vinmark innenfor et system som man har i dag. Men hvorfor gjorde man ikke det? Kanskje var det rett og slett slik at alt arbeidet med clos-en, all kunnskapen om de ulike parsellene, faktisk pekte i én retning, nemlig at det var riktig å definere nettopp denne clos-en som en enhet som hørte sammen, som det vi i dag kaller et «terroir», og at Clos de Vougeot snarere enn å være bordeauxlignende er erketypisk burgundisk.

Foto: John Wyand