Logg inn / Registrer deg
Hjemme hos Trond Moi

Vinene fra Corton-høyden

Corton-Charlemagne 1996 fra Coche-Dury står i min hukommelse som den flotteste unge hvite burgunder jeg har smakt: Intenst mineralsk og presis, svært syrlig og lang, og med stofflighet fra hvite frukter som balanserte stramheten i vinen.

Forekomsten av denne litt sjeldne rikdommen i en ung Corton-Charlemagne er ikke vanlig, og fraværet av slik rikdom i de unge hvite toppvinene fra Corton-området kan forklare hvorfor de ikke troner på toppen av prishierarkiet: De er litt stramme og harde som unge, også de røde, og de beste eksemplarene lages av produsenter som holder til et helt annet sted, som for Coche-Durys vedkommende er i Meursault.

Grand cru Corton-Charlemagne er selvfølgelig Corton-områdets prestisjevin, og noen vil sikkert si at jeg drar det litt langt når jeg sier at dette er undervurderte viner. Men faktum er at Corton-Charlemagne er priset godt under grand cru-vinene fra Chassagne- og Puligny-Montrachet, og vi som har vært så heldige å drikke modne Corton-Charlemagne kan av og til stusse over akkurat det. Der for eksempel en Batard-Montrachet er opulent og rik, er en Corton-Charlemagne som oftest gjerrigere og syrligere. Corton-Charlemagne tar det igjen på lengden og intensiteten, og ikke så sjelden på presisjonsnivået i vinen. Det er ganske mange flotte Corton-Charlemagne å få tak i, og store produsenter som Bouchard Père og Jadot, for eksempel, lager gode eksemplarer som er lett tilgjengelige i Norge.

I sin bok om den historiske utviklingen av kvalitative vinmarkvurderinger i Burgund, fremhever imidlertid Charles Curtis nettopp Coche-Durys Corton-Charlemagne som en av toppvinene i Burgund som de siste tiårene har økt områdets prestisje. Og det er her vi er ved et vanskelig spørsmål: Hvordan kan det ha seg at det området i Burgund med mest grand cru-vinmark, noe over 160 hektar, og det eneste området i Côte de Beaune som er grand cru-klassifisert for rødviner, ikke lager mer etterspurt vin enn det gjør? At Corton-området er undervurdert, skyldes i alle fall ikke geografien. Corton-høyden rager flott over resten av Burgund, og grand cru-vinmarkene troner oppe i åssiden med den største majestetiske selvfølgelighet. Når den mest kjente vinmarken i tillegg bærer navnet til den viktigste historiske skikkelsen som har navngitt deler av Burgund, Karl den Store (Charlemagne), er det ikke noe å si på fasaden. Men så enkel er jo ikke Burgund, og alle som har besøkt stedet ble vel litt skuffet første gang vi var der og så hvordan de beste vinmarkene lå på et slags flatland, og at benevnelsen på Burgund – Côte d’Or – henspeiler på den svakt kurvede topografien utenom Corton.

Da er det vel klassifikasjonen av Corton det er noe galt med, eller er dagens preferanser annerledes enn da klassifikasjonen kom på plass? Eller er kvaliteten på Corton-produktet dårligere enn den kunne være? Det er sannsynligvis en miks.

Corton-høyden og dens vinmarker er annerledes enn resten av sentrale Burgund. Området ligger bokstavelig utenfor allfarvei når man kjører på stripen fra Chassage-Montrachet i sør til Gevrey-Chambertin i nord. Området er klassifisert etter andre prinsipper enn hva som er vanlig. Grand cru-markene tilhører ikke én kommune, men tre: Aloxe-Corton, Pernand-Vergelesses og Ladoix-Serrigny. Grand cru-markene på Corton-høyden, på tross av å være undervurdert, kanskje, blant grand cruene i Burgund, rager skyhøyt i status sammenlignet med premier cru- og village-viner fra de tre nevnte kommunene. Joda, det finnes gode premier cru-viner herfra, både røde og hvite, men ikke er det så mange, ikke er de godt kjent, og ikke er de særlig godt markedsført i utland som Norge. Av de tre landsbyene er det Aloxe-Corton som er best kjent for kvalitetsviner, og de fleste grand cru-markene ligger da også i tilknytning til Aloxe.

Det er vanskelig å gi ett overgripende bilde av Corton-vinene. Grand cru-vinene kommer fra høytliggende marker som dels har ulikt jordsmonn og dels ulike geografisk eksponering. Det er mye kalk i jordsmonnet, og Corton-Charlemagne kommer fra kalkjord. Men det er kalk også andre steder enn for Corton-Charlemagnes vedkommende, og det finnes partier med leire og jern. Hvis det er en fellesnevner for både de røde og de hvite (hvit grand cru Corton utenom Corton-Charlemagne finnes) er at det er intense og solide viner. Jeg opplever både de røde og de hvite som preget av det som er blitt kalt «indre styrke», at det er noe innenfra som holder vinen sammen og gir den karakter. Når en rød Corton av bra kvalitet dukker opp på en blindsmakning, er det ikke så sjelden at det gjettes på Côte de Nuits på grunn av vinens kraftfullhet og av til tanninpreg. Men her kan det gjerne være mye røde frukter og florale toner, typiske for Côte de Beaune.

Det synes å være allmenn enighet om at for mye vinmark er klassifisert som grand cru. Dette skyldes dels nyplanting etter andre verdenskrig, men også at det mistenkes at for mye vinmark opprinnelig ble klassifisert som grand cru. Det er imidlertid også åpenbart at absolutt alle som skriver om Corton-området egentlig har ganske dårlig dybdekunnskap: Vi har alle smakt fremragende viner fra området, men også mange middelmådige. Selv husker jeg en fantastisk Corton 1921, fra kjelleren til et dansk kloster, som ved åpning var død men som eksploderte i dyp, flott og frisk frukt med luft. Dette var en fremragende vin av høy grand cru-kvalitet. Området har åpenbart vært respektert i tidligere tider, ellers ville ikke så mye vinmark være klassifisert som grand cru. Men som Charles Curtis viser: Når han går tilbake til fortidens autoriteter i Burgund – Arnoux, Coutépée, Dr. Morelot, Dr. Lavalle, Jullien – har de også problemer med å gripe denne helheten.

Den beste hvite vinen heter naturligvis Corton-Charlemagne. Det er også mulig å lage hvit Corton grand cru som ikke er Corton-Charlemagne. Det er også hvite premier cru-viner fra de tre landsbyene, og disse skal slett ikke undervurderes. Men det er Corton-Charlemagne som er krumtappen, men for ordnes skyld bør det opplyses om at Corton-Charlemagne kan komme fra to distinkte appellasjoner: Den som heter Corton-Charlemagne og er på nesten 72 hektar, og den som heter bare Charlemagne (og kan også hete det på flaskeetiketten, men som nesten alltid er navngitt som Corton-Charlemagne) og som er på nesten 63 hektar. Rødvinsvinmarkene er langt mer komplekst å nærme seg, men tradisjonelt er det Le Corton, Clos du Roi, Les Bressandes, Le Rognet et Corton, samt Les Perrières, Les Grèves og deler av Vergennes som regnes som de beste. Faiveleys kjente vin, Corton Clos des Corton Faiveley (Faiveley er en del av vinmarksnavnet!) er del av Le Rognet et Corton.

Hvorfor er Corton-området så vanskelig å forstå? Vel, det er svært og sammensatt. Og kanskje har det ikke fungert på noen god helhetlig måte? Min hypotese er at kommuners utvikling henger sammen med landsbykultur og nettverksbygging, og Corton-området av grunner som kan være tilfeldige har ikke helt hengt med i kvalitetsutviklingen. Det kan skyldes mange ting, men at det er tre landsbyer som forvalter grand cru-arven sammen kan ha noe med saken å gjøre. Det synes heller ikke å være så mange eiendommer som har vært opptatt av å bygge merkenavn og prestisje over tid. Det finnes bare ett lokalt domaine av en viss størrelse som har båret oppe stedets kvalitet slik vi er vant til fra andre steder, nemlig Bonneau de Martray. Bonneau de Martray er den eieren som har mest vinmark i Corton-Charlemagne, hele 9,5 hektar, i tillegg lages det her veldig god rød Corton. Comte Jean-Charles le Bault de la Morinière satset betydelig på å opprettholde god kvalitet, en mann med en aura omtrent som Guillaume Angerville i Volnay. Dessverre var hans viner en periode ganske plaget av prematur oksydasjon, men han gjorde store forbedringer i vinmarksarbeidet. Mitt besøk for noe år siden var minnerikt på grunn av den høye kvaliteten på den generøse serien av Corton-Charlemagne fra 2009 til 2014.

Men mens Guillaume Angerville fronter selve Burgunds historiearv overfor Unesco, solgte de la Morinière eiendommen i 2017 til den amerikanske milliardæren Stan Kroenke. Når en tradisjonsrik eiendom som dette selges ut av familien, forteller det om skyhøye vinmarkpriser. Det handler også om manglende vilje til å holde eiendommen i familien. Kanskje det også illustrerer at miljøet blant produsentene ikke er så sterkt som andre steder i Burgund? William Kelley, som skriver for The Wine Advocate, har i alle fall latt seg imponere over hva som i dag skjer etter salget av Bonneau de Martray. Det er for det aller meste den samme gruppen vinmakere og vinmarksfolk som tidligere, men slik Kelley presterer dette er det påbegynt en rekke forbedringer. Dette dreier seg om høyere presisjonsnivå i produksjonen og vinifikasjon gjort på bakgrunn av parseller i vinmarken for å få bedre kvalitetskontroll. Det dreier seg også om nyplanting av pinot noir-druen i rødvinsmarkene, for å forbedre kvaliteten. Kelley er fornøyd med resultatene så langt, og vi andre får se – hvis ikke prisene gjør det prohibitivt, da.

Det er gode og solide produsenter i Corton-området. I Aloxe-Corton finner vi Follin-Arbelet og Comte Senard. I Ladoix-Serrigny finnes bra navn som Capitain-Gagnerot, Chevalier Père et Fils, Edmond Cornu og Michel Mallard. Mallard er interessant og kanskje en som kan løfte kvaliteten videre. Hans bijobb er å lage vin for Domaine D’Eugenie, eiendommen som kjøpte ut Engel-vinmarkene i og rundt Vosne-Romanée. Fra Pernand-Vergelesses bør nevnes Dubreuil-Fontaine, Rapet Père et Fils og Rollin Père et Fils. Men jeg gjetter på at blodet ikke bruser hos burgunderentusiasten når disse navnene nevnes, og norske importører har ikke pantsatt huset for å representere denne gjengen. Men for den som er ute etter en godt priset vin er det ikke dumt å teste ut disse dersom man har sjansen.

Også utenfor Corton-området finnes det produsenter som har ganske betydelige porteføljer med viner derfra, og for flere av disse er nok kvaliteten et hakk opp fra de lokale representantene. Både Buisson-Charles i Meursault og Chandon de Briailles i Savigny-Lès-Beaune lager god vin, og det same gjør d’Ardhuy i Corgoloin som lager både flere røde Corton grand cru og dessuten premier cru fra henholdsvis Ladoix, Aloxe og Pernand. Sist men ikke minst må Tollot-Beaut i Chorey-lès-Beaune nevnes. Også her lages det en ganske stor portefølje Corton-vin. Tollot-Beaut har laget god vin i mange år, men har under Nathalie Tollot tatt et lite løft. Dette er pure og ganske rike viner med pene tanniner, og i dag er eikekontakten under kontroll.

Det store løftet har Corton-vinene imidlertid fått de seneste årene fra de etablerte produsentene. Dette dreier seg naturligvis om de gode såkalte negociantene som Jadot, Bouchard Pêre, Drouhin og Faiveley som har hatt Corton-Charlemagne og røde Corton grand cru i sortimentet sitt gjennom mange år. De har alle løftet kvaliteten på vinene og dermed også Corton-vinene. Domaine Leroy har i en årrekke hatt viner herfra. Noen flasker ser vi ofte i Norge: Jadot har en liten serie av gode røde Corton, Bouchard har sin spesialitet fra meget gammelt av i Corton Le Corton, og der noen av de gamle flaskene skal være fantastiske, mens Faiveley har lagt betydelig prestisje i alle år – og enda mer i de aller siste – på å løfte frem kvaliteten og bevisstheten hos konsumentene om at Corton Clos des Corton Faiveley er en av Burgunds viktige viner.

Det mest stillferdige og symbolmessig slående uttrykket for stor-Burgunds anerkjennelse av rød Cortons kvaliteter, kom for noen år siden da Domaine de la Romanée-Conti leide 2,27 hektar vinmark fra Prince Florent de Mérode. Så selveste DRC med sine grand cru-vinmarker i Vosne-Romanee selger Corton Clos du Roi, Corton Renardes og Corton Bressandes. Stort høyere i Burgunds kvalitetshierarki er det vel ikke mulig å bli løftet, og Burghound – Allen Meadows – melder i et av sine siste nyhetsbrev at kvaliteten på det DRC får ut av sin Corton – som er en blend – har løftet seg betydelig i 2017- og 2018-årgangene. Kvalitetsprodusenter som har sikret seg vinmark de seneste årene som Méo-Camuzet og de Montille har begge skaffet seg flere cru-er fra Corton. Det er liten tvil om at produsenter som oppnår høye priser for vinene sine og som er trygge på egen kompetanse innen vitikultur og produksjon, ser på Corton-området som en mulighet for å skaffe seg gode inntekter gjennom å lage bedre produkter enn det tidligere eiere gjorde.

Corton-området er en særlig kompleks del av komplekse Burgund. Kjernen av produksjonen er opprettholdt av en stedlig gruppe anonyme produsenter, sammen med noen i randsonen rundt, som laget kompetente viner fra et område som på papiret er et av Burgunds beste. Den gjennomgående kvaliteten bør bli høyere enn dette. Det var nok ikke som øverste del av toppen av grand cru-hierarkiet Corton under klassifikasjonene på 1930-tallet, men det var da altså veldig mye vinmark som ble vurdert som grand cru. Måten som de etablerte og anerkjente produsentene fra andre landsbyer har kastet seg over Corton de siste årene understreker den betydelige anerkjennelsen i stor-Burgund for Cortons potensial. Så får det heller være at deler av Corton kanskje var litt overvurdert.

Jeg regner med at vi i løpet av de neste tiårene vil oppleve en renessanse for Corton. Mye tyder på at området har manglet kjærlighet og omtanke i mange tiår, men at dette er i ferd med å endres. Burgund har opplevd en kvalitetsrevolusjon de siste tretti årene som har sitt utspring i iherdige produsenter som har staket ut ny kurs for sine eiendommer. De er også i ferd med å utnytte områder som av ulike grunner ikke har utnyttet sitt kvalitetspotensial. Corton er opplagt en av disse, og det på tross av at området er klassifisert meget generøst med grand cru-vinmarker. Det jeg hører fra dyktige smakere som har smakt Burgund i bredden de siste årene, er at Burghounds oppfatning av hva DRC har fått til med rød Corton kan generaliseres. Nivået for flere produkter er på vei opp. De hvite vinene er jeg ikke like bekymret for, for der har kvaliteten lenge vært god. Antagelig kan de hvite bli enda bedre, i alle falle etter Coche-Durys eksemplarer å dømme.

Denne artikkelen var på trykk i Vinforum IV - 2020.

Foto: John Wyand ©