Galicia omfatter fem appellasjoner for hvitvin, hvorav DO Rias Baixas utvilsomt er den mest kjente, men DO Monterrei, DO Ribeira Sacra, DO Ribeiro og DO Valdeorras har også mange interessante kvaliteter å by på.

DO Rias Baixas ble etablert i 1980, og navnet Rias Baixas betyr « de lave fjordene». Appellasjonen omfatter fem underområder: Det nordlige Val do Salnés som er det historiske sentrum for vinproduksjonen og også det største av underområdene, O Rosal og Condado de Tea som begge ligger ned mot elven Miño på grensen til Portugal, samt Soutomaior og Ribeira do Ulla som begge er av nyere dato. Samlet areal er i dag 4 048 ha, noe som er nesten åtte ganger så mye som i 1988, og siden appellasjonen ble etablert har Rias Baixas raskt etablert seg som Spanias ledende hvitvinsområde, både når det gjelder kvalitet og pris.

Albariño er hoveddruen i Rias Baixas; står denne druen anført på etiketten er det en endruevin, mens det for vanlig Rias Baixas er krav om minimum 70 % albariño supplert med sortene loureiro, treixadúra, caiño og torrontés.

I forlengelsen av Condado de Tea mot øst finner vi DO Ribeiro, som er Galicias eldste appellasjon (fra 1933). Vinmarksarealet er på ca 2 800 ha og druesortene omfatter hovedsakelig treixadura, torrontés, godello, loureiro og albariño, og de fleste hvitviner er blandingsviner.

Enda lenger øst ligger Galicias minste appellasjon, DO Monterrei, som fikk foreløpig DO-status på 1980-tallet, men denne ble senere trukket tilbake, og dagens DO stammer fra 1996. Vinmarksarealet på 720 ha gjør den til en av Spanias minste appellasjoner. Det er to underområder, Val de Monterrei og Ladeira de Monterrei, og druesortene er treixadura supplert med doña blanca, godello og albariño samt enkelte andre sorter. Også i Monterrei er de fleste vinene blandingsviner.

Men i historisk sammenheng er det Ribeira Sacra og Valdeorras som mest har preget Galicias vinproduksjon. Allerede under romerne ble det dyrket vin her, og mange av vinmarkene ligger i bratte, terrasserte åssider, særlig gjelder dette Ribeira Sacra, som formes av dalførene Miño og Sil. Valdeorras, som ligger i forlengelsen av Ribeira Sacra mot sydøst, ligger også langs elven Sil, men mange av vinmarkene ligger på flatere partier. Mange av vinmarkene i disse to områdene har ligget brakk i mange år fordi vinmarksarbeidet var krevende og vinmarkene vanskelig tilgjengelige, men flere pionerer, blant dem Telmo Rodriguez og Dominio do Bibei, har satt i gang prosjekter i disse områdene, med stor suksess. Begge områdene er dominert av godellodruen, og de fleste vinene er endrueviner, selv om det også finnes enkelte blandingsviner, særlig i Ribeira Sacra. Valdeorras fikk sin DO i 1945, mens Ribeira Sacra først ble DO i 1997. Sistnevnte er inndelt i fem underområder: Chantada, Ribeiras do Miño, Ribeiras do Sil, Amandi og Quiroga-Bibei. Ribeira Sacra omfatter ca 1300 ha vinmarker, mens Valdeorras kan skilte med ca 1400 ha.

Av totalt 22 galiciaviner fant panelet å kunne gi topp score til fem, med anbefaling av ytterligere ni. Kun tre viner ble vurdert som under pari, og grunnen var for alle tre alder. Hvitvinene fra Galicia er generelt kjennetegnet ved en frisk og syrlig stil og bør i de aller fleste tilfeller drikkes unge. Blant de fem vinnervinene var det tre albarinoer og to godelloer. Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i toppmenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.

Kvalitetshierarkiet i Chablis omfatter fire nivåer, hvorav AOC Chablis, eller kommunevinene om man vil, er den suverent største med sine drøye 3200 ha, mens nivået over – Premier Cru – omfatter ca 776 ha. Området Chablis er kjent for sine distinkt mineralske hvitviner med uttalt terroirpreg fra et kalkholdig jordsmonn som går under betegnelsen Kimmeridge, oppkalt etter en liten landsby syd i England hvor det finnes samme type jordsmonn. Geologien i Chablis er imidlertid komplisert, og andre typer jordsmonn, bl.a. en type kalt Portlandian, finnes også i deler av regionen. Vinene herfra skal i teorien klassifiseres på laveste nivå i hierarkiet, Petit Chablis, mens viner fra kimmeridgekalk i prinsippet skal være forbeholdt de tre øvrige appellasjonene i regionen og klassifiseres som AOC Chablis, AOC Chablis Premier Cru eller AOC Chablis Grand Cru.

Et nærmere studie av jordsmonnet i Chablis viser imidlertid at det også produseres mange kommuneviner fra jord som egentlig burde vært klassifisert som Petit Chablis, men på nivå Premier Cru og Grand Cru er det utelukkende snakk om Kimmeridge jord. De lovmessige kravene til AOC Chablis Premier Cru er en naturlig alkoholgehalt på minimum 10,5 % og en maksimal avkastning på 58 hl/ha. Det er totalt 40 vinmarker klassifisert som Premier Cru, men for oversiktlighetens skyld har man valgt å definere de 17 mest kjente vinmarkene som såkalt «samlende marker», hvor viner fra mindre kjente nabovinmarker kan selges under det mer kjente navnet. For eksempel kan Butteaux og Forêts selges som Montmains, og l’Homme Mort og Vaulorent kan selges som Fourchaume.

Klimautviklingen de senere årene har gjort at vårfrost er et mindre problem enn tilfellet var tidligere, og dagens klima kombinert med hyppig bruk av kunstgjødsel på 70- og 80-tallet har gjort at syrenivået i mange viner er lavere enn tidligere. Dyktige vindyrkere som lager chablis av begrensede avlinger uten bruk av kunstgjødsel, lager imidlertid fremdeles det som er prototypen på god chablis: Syrlige, stramme og mineralske viner med god holdbarhet. Årgang 2010 kan betegnes som en klassisk årgang for Chablis, med relativt kjølige temperaturer i modningsfasen og godt med sol frem mot innhøstingen. Avlingene var generelt lave, og årgangen har frembrakt svært regionaltypiske viner med god konsentrasjon og fine syrenivåer. Vi har denne gangen valgt å se på Polets utvalg av Chablis Premier Cru årgang 2010.

Av totalt 26 chablis premier cru fra årgang 2010 fant panelet å kunne gi topp scorte til syv viner, og en anbefaling av ytterligere ti. Kun fem viner ble vurdert som under pari. Det generelle inntrykket var at årgangen har frembragt distinkt syrlige, mineralske og attraktive viner, og det eneste aber er at mange av de beste vinene trenger ytterligere noen års lagring for å vise seg fra sin beste side. Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i toppmenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.

Skal man fremheve noen områder, er det særlig to som skiller seg ut: Hvite burgundere og tysk riesling, særlig fra Mosel og særlig fra produsenten Markus Molitor, som denne gangen har med 17 viner hvorav hele ni får topp score. Molitor har hatt en jevnt stigende kvalitetskurve de siste ti år, og med årgang 2011 har han tatt steget opp i aller fremste rekke blant tyske vinprodusenter.

For å kunne lese anmeldelsene må du være Vinforum-abonnent; abonnement kan tegnes ved å klikke på abonnement i hovedmenyen.

Arne Ronold

Det er få viner som er kvotert denne gangen. Det gjelder faktisk kun de tørre vinene fra Keller, samt Hermannshöhle GG fra Dönnhoff. Blant de 53 smakte vinene er det 20 som har fått topp score. 2011 er en god årgang, snillere og mer tilgjengelig enn 2010, og kanskje særlig vellykket i Mosel, Pfalz, Rheinhessen og Nahe. Mange av toppvinene fra Rheinhessen og Nahe er allerede tilgjengelig i bestillingslisten, og det er også en grunn til overvekten av viner fra Pfalz og Mosel i dette slippet.

For å kunne lese Vinforums anmeldelser av spesialvinene må du ha et eget abonnement som du kan tegne ved å klikke på abonnement i hovedmenyen.

Arne Ronold

Druesorten i Nord-Rhône er syrah, og selv om det i alle appellasjonene unntatt Cornas er tillatt å blande inn små mengder grønne druer, er dette en mulighet som stort sett kun enkelte produsenter i Côte-Rôtie benytter seg av. Vinstilen er kjøttfulle, aromatiske og rike viner, generelt med god holdbarhet bortsett kanskje fra de enkleste vinene fra Crozes-Hermitage. Historisk er det nok Hermitage som har hatt det største ry, men i nyere tid har Côte-Rôtie oppnådd minst like høy status, ikke minst grunnet Guigals enkeltmarksviner La Landonne, La Mouline og La Turque som jevnlig oppnår høy score hos toneangivende vinskribenter. Stilmessig gir Côte-Rôtie de mest raffinerte, aromatiske og elegante viner med et karakteristisk innslag av modent fuglevilt («rypeblod») på duft, Hermitage gir gjerne litt rikere viner (historisk omtalt som «Frankrikes mandigste viner») med en mineralsk tone på duft, mens vinene fra Cornas karakteriseres ved en distinkt og barsk tanninstruktur, noe som nok har bidratt til å gi denne appellasjonen litt mindre status enn de to andre. I favør av Cornas bør imidlertid nevnes en meget stor andel av gamle vinstokker (opp mot hundre år), noe som definitivt bidrar til kvaliteten i flere av toppvinene.

Saint-Joseph strekker seg fra Cornas i syd og helt opp til Condrieu i nord. Området omfatter 26 kommuner i et langstrakt, kupert terreng på vestsiden av Rhôneelven, og vinstilen varierer naturlig nok over så vidt store avstander. I nord får mange av vinene noen av de samme «ville» aromaene som i Côte-Rôtie, mens de lenger syd ofte karakteriseres ved mer uttalte olivenaromaer. Den beste delen av appellasjonen er generelt regnet som den opprinnelige sonen som ble AOC i 1956, dvs. området rundt Mauves i syd med granittholdig jordsmonn. For Crozes-Hermitage deler man gjerne inn vinene i to grupper: Nord i appellasjonen er det primært syd- og sydvestvendte åssider med granittholdig jordsmonn som gir de mest strukturerte og holdbare vinene, mens flatlandet lenger syd er mer steinete og leirholdig, noe som gir snillere og mindre tanninrike viner. Et markant skille mellom Crozes-Hermitage og Saint-Joseph er at vinmarkene i Crozes for en stor del kan bearbeides maskinelt, mens dette ikke er mulig i de til dels bratte vinmarkene i Saint-Joseph. Dette er en av årsakene til at vinprisene generelt ligger høyere i Saint-Joseph.

Årgang 2010 i Nord-Rhône er generelt bedre enn både årgang 1990 og 1999 og man skal kanskje helt tilbake til 1978 for å finne noe å sammenligne med. Avlingene i 2010 var jevnt over lave, og vinene karakteriseres generelt ved kjølig frukt, presise aromaer, fine syrenivåer og pene tanniner.

Av totalt 27 viner fant panelet å kunne gi topp score til åtte viner og anbefale ytterligere 9. Ingen viner ble vurdert å være under middels. Et godt resultat, bevares, men likevel sitter man igjen med følelsen av at det i en årgang som 2010 burde ha vært enda bedre. Mange av middelhavsfarerne manglet rett og slett den strålende fruktkvaliteten som er årgangens varemerke. Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i toppmenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.

Produksjonen av vanlig rød beaujolais er konsentrert helt i syd, mens Beaujolais-Villages omfatter 39 kommuner lenger nord. De 10 cruene ligger alle helt mot nord. Ca 30 % av vinen fra Beaujolais og Beaujolais-Villages produseres nå som årets vin under betegnelsen Beaujolais Nouveau og lanseres den tredje torsdag i november etter høsten. I mange år levde regionen høyt på nouveauvinens popularitet, som ikke krevde den store satsning på kvalitet og som sikret en rask omsetning. På høydepunktet i midten av 1980-årene sto Beaujolais Nouveau for ca. 60 % av den samlede produksjon. I dag er luften gått ut av ballongen, og regionen sliter i motbakke. Tradisjonelt fremstilt beaujolais kan imidlertid være fremragende viner som fortjener større oppmerksomhet.

Beaujolais Nouveau fremstilles ved å benytte teknikken maceration carbonique, noe som innebærer at drueklasene legges hele i gjærkaret og beskyttes av CO2. Derved starter en omdannelse av sukker til alkohol inne i druene, samtidig som innholdet av eplesyre gjennomgår en enzymatisk omdannelse til alkohol og CO2. Viner laget på denne måten, som betegnes som anaerob fordi den foregår uten kontakt med luftens oksygen, får altså uttalte fruktaromaer, men mindre syre, mindre farge og mindre tannininnhold enn ved en tradisjonell vinifikasjon.

Ved fremstilling av tradisjonell beaujolais benytter man som oftest det som kalles maceration semicarbonique, der druene legges hele i gjærkaret uten at de beskyttes av CO2. Dermed oppnår man at det sideløpende foregår både en maceration carbonique og en vanlig gjæring, slik at man får noe av den samme effekten som ved Beaujolais Nouveau, men mer farge og mer tanniner.

Enkelte produsenter benytter i utstrakt grad en form for termovinifikasjon der druene varmes opp før gjæringen, noe som innebærer økt uttrekk av farge, men disse vinene får ofte et preg av kokt frukt og det er generelt vanskeligere å kjenne forskjell på viner fra ulike kommuner. For det er fra naturens side stor forskjell mellom cruene i Beaujolais, fra de lette og elegante utgavene fra Chiroubles og Fleurie som skal drikkes unge via de kraftigere og mer holdbare fra Chénas, Juliénas og Morgon som har godt av litt lagring, til de monumentale og i visse tilfeller meget holdbare vinene fra Moulin-à-Vent. Generelt er beaujolais imidlertid en vin som skal drikkes mens den er ung og frisk. Dens største fortrinn er dens saftige og sjarmerende frukt.

Utover maceration semicarbonique benytter enkelte produsenter såkalt tradisjonell burgundervinifikasjon med vanlig gjæring og etterfølgende lagring på brukte eikefat. Dette gjelder spesielt for viner som er beregnet for lang lagring, og da særlig Moulin-à-Vent. I tillegg har det de senere årene vært en liten gruppe produsenter som satser i naturvinretning med liten eller ingen tilsetning av sulfitt før tapping.

Av totalt 32 viner fant panelet å kunne anbefale hele 16, hvorav seks fikk topp score. Det er altså mye bra beaujolais tilgjengelig for tiden. På den negative siden noterte panelet flere viner som viste alderdomstegn. Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i toppmenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.

2010 er altså et toppår i Burgund, og selv om mange av de røde vinene utvilsomt vil vinne på lagring, er de fleste svært åpne og tilgjengelige på nåværende tidspunkt og gir mye drikkeglede allerede i dag. Med mange småpartier er det også mange av vinene som er kvotert. Av nærmere 70 viner på pressesmakingen har 65 fått omtale. Av disse 65 har hele 26 fått topp score.

For å kunne lese Vinforums anmeldelser av spesialvinene må du ha et eget abonnement som du kan tegne ved å klikke på abonnement i hovedmenyen.

Haut-Médoc omfatter i dag appellasjonen av samme navn, samt de mindre appellasjonene Margaux, Moulis, Listrac, Saint-Julien, Pauillac og Saint-Estèphe, der Margaux, Saint-Julien, Pauillac og Saint-Estèphe har det høyeste renommé i kraft av sine mange klassifiserte slott.

De røde vinene ble inndelt i fem klasser i 1855, med Ch. Lafite, Ch. Margaux, Ch. Latour og Ch. Haut-Brion på topp, og listen har stått uforandret siden, med ett enkelt unntak: Via et dekret fra det franske landbruksdepartementet ble Ch. Mouton-Rothschild i 1973 opphøyd fra sin plass øverst i 2. cru til 1. cru.

Klassifikasjonen har helt siden 1855 vært emne for atskillge diskusjoner. Kritikerne hevder at det er urimelig at et renommé basert på priser for mer enn 150 år siden kan være relevant i dag, mens forsvarerne argumenterer med at klassifikasjonen i virkeligheten reflekterer eiendommenes terroir.

Et nærmere studie av jordsmonnsforholdene i Haut-Médoc viser at terroirargumentasjonen i det minste har noe for seg. Jordsmonnet i området består av ulike typer avleiringer fra istiden. De eldste avleiringene kalles günz og består av grov grus, og det er de delene av Haut-Médoc som domineres av günz og ikke forstyrres av andre jordtyper som har det beste utgangspunkt for å frembringe kvalitetsviner, i kraft av god drenering og karrig jord. Særlig er dreneringsevnen viktig, og mange eiendommer med mindre andeler av günz har i nyere tid etablert egne dreneringssystemer i den hensikt å øke vinkvaliteten.

Utover vinene med betegnelsen Grand Cru Classé fra 1855 har Haut-Médoc (og Médoc) også en klassifisering av mindre anerkjente slott, Cru Bourgeois. Denne så dagens lys i 1932 og ble revidert i 1978, men hadde ingen egentlig kvalitativ betydning, da betegnelse i realiteten kun betydde at eiendommen var medlem av foreningen Syndicat des Crus Bourgeois. Men en ny og kraftig revidert utgave som trådte i kraft fra og med årgang 2008 har endret systemet, og det er innført kvalitative kriterier, inkludert en prøvesmaking av profesjonell og uavhengige smaker, slik at man i dag kan ha en viss forventning om god kvalitet om man kjøper en flaske med betegnelsen Cru Bourgeois.

Blant de nyere årgangene er 2009 regnet som et toppår med fyldige og rike viner, mens 2008 kjennetegnes ved en svært lang vekstsesong som på sitt beste har frembrakt strukturerte viner med kjølig frukt og godt lagringspotensial. Årgang 2007 er nok den svakeste av de nyere årgangene, med begrenset holdbarhet – sett i bordeauperspektiv – mens 2006 har gitt svært tanninrike viner og 2005 må regnes som et toppår på nivå med 2009. Av de eldre årgangene er 2002 og 2004 regnet som middels, men hederlige, den varme årgang 2003 ga viner med lave syrenivåer, årgang 2001 kan karakteriseres som god og årgang 2000 kan betegnes som nok en toppårgang.

Vinprisene på de beste vinene fra Haut-Médoc har skutt til himmels de senere årene, men ser man bort fra de 20-30 slottene som leder prisgaloppen, kan det være mye bra å hente i sjiktet under disse. Vi har derfor denne gangen valgt å se på Polets utvalg av rødviner fra Haut-Médoc under kr 400.

Polets utvalg fra Haut-Médoc under kr 400 omfatter i dag 37 viner. Panelet fant å kunne gi topp score til fire viner, og en anbefaling av ytterligere 12.

Les resultatene og smaksnotatene i siste utgave av Vinforum som nylig er kommet ut. Bli abonnent ved å klikke på abonnement i toppmenyen eller kjøp magasinet hos Narvesen.

For å kunne lese Vinforums anmeldelser av spesialvinene må du ha et eget abonnement som du kan tegne ved å klikke på abonnement i hovedmenyen.