Emma Gao

Publisert  27.02.2013 kl 13:04

Det som gjør vin interessant, nesten like mye som vinens smak og hvor vinen kommer fra, er de mange menneskelige fortellingene som ligger i ethvert glass vin. Her er historien om en ung kvinnelig vinmaker, som gir et dekkende bilde av hvor langt evolusjonen er kommet i vinverdenen.

Emma Gao er født og oppvokst i Yinchuan, hovedstaden i Ningxia, en avsidesliggende og fattig provins i det sentrale Kina. Etter å ha studert litteraturvitenskap, lykkes hun på en eller måte å studere landbruksøkonomi i det som den gang var Leningrad. Hun flyttet dit sammen med sin far mot slutten av Sovjetæraen. Kort tid etter dette tilbrakte faren hennes flere uker i Frankrike og, som hun selv sier det, «han begynte å sette pris på hvordan vin kan ha en siviliserende innflytelse». Etter familieråd ble det besluttet at de skulle starte en vingård. Dette var like før myndighetene i provinsen begynte sin standhaftige omvandling av landskapet ved foten av den østlige delen av Helanfjellkjeden i Ningxia til Kinas mest spennende område for vinproduksjon. Og således begynte Emmas vininteresse.

En stund arbeidet hun i den viktige distribusjonsvirksomheten som den spanske produsenten Miguel Torres så forutseende hadde etablert i Kina for mange år siden. Men det som var avgjørende var nok at hennes far insisterte på at hun skulle oppsøke kilden for å lære å lage vin.

Dette resulterte i at hun begynte å studere på vinfakultetet ved Universitetet i Bordeaux og utdannet seg til ønolog. Etterhvert snakket hun fransk flytende nok til å arbeide i diverse edle vinkjellere, og på selveste Château Calon-Ségur i St. Estèphe, mens gården ennå var styrt med jernhånd av den nå avdøde Madame Denise Gasqueton. Utfallet av dette var at denne unge kvinnen fra Kinas villmark endte opp med å gifte seg med Calon-Ségurs maitre-de-chai eller kjellermester Thierry Courtade, hvis far i sin tur også hadde styrt vinkjelleren på Calon.

Selv om paret har en syv år gammel datter, har han akkurat flyttet til Kina for å bo der. Planen er at han skal jobbe på Gao-familiens vingård Silver Heights de to neste årene.

Det var Silver Heights beste viner fra den første ordentlige årgangen 2007, og spesielt 2008, som gjorde meg oppmerksom på denne høytliggende, gjenvunne ørkenen av en vinregion. Jeg smakte disse vinene mens jeg var på farten i Beijing i 2010. Vinene smakte så mye bedre og mer konsentrert, dog med bløtere tekstur, enn noen annen kinesisk vin jeg tidligere har smakt (selv om Grace Vineyard i Shanxi-provinsen i øst også imponerte meg og nå eier de vinstokker i Ningxia). I august i år benyttet jeg anledningen til å besøke Ningxias vinområder, som ligger beleilig til i nærheten av Yinchuan.

Ett av høydepunktene var et besøk til Gao-familiens beskjedne vingård. Den er ikke en gang nevnt i den glansede brosjyren som de lokale myndighetene har laget, med fokus på godt finansierte lekelandkopier av franske châteaux som kineserne synes å tro er passende design for vinproduserende etablissementer. Det er kanskje ikke så underlig siden Silver Heights egentlig er en rekke små skur i utkanten av det som helt klart er familiens hageparsell i forstaden til Yinchuan. Hundehuset, husken og solsikkene står i skyggen av boligblokkene like ved. På denne parsellen tryller Emma likevel frem magiske viner, røde bordeauxblandinger som har en tydelig vinmakersignatur selv om Gao-familiens egen vinmark kun er 15 ha med modne stokker av carmenère (en lokal spesialitet som går under navnet cabernet gernischt her) og må suppleres, som vanlig er i Ningxia, med innkjøpte druer.

Hennes viner fra 2009, en nydelig moden årgang, er lekre uansett hvilken målestokk man bruker. Men i de senere årgangene med mer nedbør, ble hun frustrert over den mye dårligere kvaliteten i 50 %-andelen med cabernet sauvignon som de må kjøpe inn. Hun og faren innså at de måtte kontrollere druetilgangen og de har nylig plantet enda en vinmark. Emma innrømmer at Ningxias største problem er driften av vinmarkene. De fleste vinstokker ser totalt uflidde ut, og det kan være vanskelig å få den naturlig grøntsmakende carmenère til å modne helt, ikke minst fordi vinbøndene og vinmarksarbeiderne, mange av dem muslimer, er opplært til å tenke kvantitet fremfor kvalitet. Eller snarere, siden de fleste vinforetakene i Ningxia kun er få år gamle, så eksisterer det ingen virkelig forståelse av hva vinkvalitet er i det hele tatt.

Ningxias jordsmonn og klima er relativt vinvennlig, men som for de fleste vinregioner i innlands-Kina er det én stor ulempe. Vinteren er så kald at man må møysommelig begrave hver enkelt vinstokk om høsten. Før den store frosten kommer er det et desperat hastverk med å rekke innhøstning, beskjæring og vanning for å maksimere sevjenivået og sikre at vinstokkene er så føyelige som mulig. Emmas far er nå 70 år gammel, så det harde fysiske arbeidet med å bøye hver enkelt vinstokk og deretter stå oppå den blir gjort av Emma eller hennes mor. Faren følger etter og skuffer jord oppå vinstokken. Det er ikke det minste rart at en stor andel av vinstokkene i Ningxia stryker med hvert år som følge av denne nokså brutale prosessen.

Jeg reiser mye rundt i verden men jeg tror ærlig talt at Emma Gao, til tross for den tydelige mangelen på økonomisk støtte, er den mest livlige vinprodusenten jeg har møtt noensinne. Fra det øyeblikket hun kom for å møte vår lille gruppe på det flotteste hotellet i Yinchuan og tok oss med langs grusveier frem til hennes lille vingård, så følte jeg at jeg hadde møtt henne tidligere. Da hun viste oss rundt blant vintønnene i sin knøttlille kjeller og deretter serverte oss smaksprøver på et enkelt bord ute på gårdsplassen, svarte hun oppriktig og generøst på alle våre spørsmål, helt uten den sedvanlige PR-glansen. Hun vekslet uten anstrengelse mellom mandarin, engelsk og den utmerkede fransken som hun snakker med ektemannen (hvis sterke médocaksent virket spesielt malplassert i en forstad til Yinchuan).

Vi skjønte at den østerrikske glassprodusenten Georg Riedel hadde vært her før oss på grunn av den store mengden med glass og merkelig formede karafler som hun tok frem. Hun så vår entusiasme for hennes spesielt fløyelsmyke 2009 Emma’s Reserve og visste at vi skulle på en prisutdelingsmiddag samme kveld, så hun pakket forsiktig en karaffel med denne vinen i en eske slik at vi kunne ta den frem under middagen og dele den diskret, så vi hadde noe å more oss med under de lange talene. Den påfølgende morgenen besøkte vi hennes 15 år gamle vinmark i regnet på den første av en lang dag med vingårdsbesøk, og hun passet på å pakke en kartong med stettløse Riedel-glass i bilen vår «så dere har ordentlige glass å smake fra».

Senere skrev hun til meg (og hun svarte min epost så raskt at hun umulig kunne ha fått hjelp til engelsken), «Mitt syn på vinmaking stammer for det meste fra min store kunnskap om det komplekse geologiske og sosiale terroir i det nordlige Ningxia, dette er noe jeg bærer med meg. Jeg bruker begrepet ‘sosiale terroir’ for å referere til Ningxias etnisk blandede befolkning, men det gjelder også støtten fra forretningspartnere og kunder som har blitt nære venner. Hvert år kommer venner av Silver Heights – både fra Ningxia og det øvrige Kina – for å hjelpe oss å sortere og presse druene. Slik blir vinene våre verket til mange menneskelige hender knyttet sammen i en ånd av harmoni.»
Unnskyld meg mens jeg går og finner et lommetørkle.

Oversettelse/ Trudi J. Haagensen

Les mer på JancisRobinson.com.

Del saken på   Facebook