Den store drueboken

Publisert  21.11.2012 kl 17:32

I november for fire Är siden spiste jeg lunsj pÄ Café Anglais i London sammen med min dyktige assistent Julia Harding MW og en sveitsisk botaniker, Dr José Vouillamoz. Jeg hadde tidligere kun hatt kontakt med ham per e-post, men var klar over hvor mye kunnskap han hadde om druetyper og anvendelsen av DNA-profiler pÄ druetyper. Han hadde samarbeidet med professor Carole Meredith ved University of California, Davis, noen Är etter at hennes team hadde gjort den banebrytende oppdagelsen at opphavet til cabernet sauvignon er, som enhver seksÄring men ingen vinelskere ville ha skjÞnt, cabernet franc og sauvignon blanc.

José hadde en bokidé som han Þnsket Ä diskutere med oss. Han foreslo en bok som gikk i dybden pÄ den genetiske og historiske bakgrunnen til alle de viktigste internasjonale druetypene, slike som cabernet sauvignon, syrah, nebbiolo, chardonnay og riesling, siden han allerede hadde utfÞrt en betydelig mengde ny forskning om disse druetypene.

Jeg syntes det ville vÊre virkelig spennende Ä utgi et mer kunnskapsrikt og oppdatert syn pÄ disse druesortene enn det jeg selv klarte Ä formidle midt pÄ 1980-tallet i Vines, Grapes & Wines, den fÞrste boken om druetyper beregnet pÄ forbrukere. Men jeg tenkte at vi kunne prestere bedre enn det. Allerede for fire Är siden kunne man se en tydelig trend i retning av Ä revurdere stedegne, og noen ganger nesten utdÞde, druetyper. Vindrikkere, og spesielt vinprodusenter, var i ferd med Ä bli lei av de samme gamle internasjonale druesortene som dyrkes overalt i verden. I Þkende grad sÞkte de etter aromaer og smaksprofiler bakenfor de berÞmte navnene. Og dersom det opprinnelige kunne oppnÄs ved Ä gÄ tilbake til de lokale rÞttene, var det et gode. Alt dette er i trÄd med den pÄgÄende bevegelsen «locavore», der man spiser og drikker kun lokalproduserte varer, og trenden mot Ä ivareta og maksimere biologisk mangfold. SÄ jeg foreslo for Julia og José om ikke vi skulle skrive en bok som omhandlet alt dette genetiske og historiske bakgrunnsstoffet, i tillegg til enda flere detaljer som ville interessere bÄde bransjefolk og vinelskere? Men det skulle omfatte samtlige druetyper, ikke bare en hÄndfull berÞmtheter.

Kanskje jeg ventet til José hadde pÄbegynt sitt andre glass med Allegrinis Valpolicella Classico fÞr jeg dristet meg frempÄ med dette vÄgale forslaget. Hvorom allting var, sÄ har det vist seg at vi tre J-er hadde brede nok skuldre til denne enorme jobben, fordi endelig etter Är med strev sÄ kommer Wine Grapes - A complete guide to 1,368 vine varieties, including their origins and flavours til Ä se dagens lys i hÞst, utgitt av Allen Lane (Penguin) i Storbritannia og Ecco (Harper Collins) i USA.

I fĂžlge de siste beregninger finnes det totalt omtrent 10 000 ulike vindruetyper, sĂ„ vi bestemte oss for Ă„ begrense oss til de som brukes i kommersiell vinproduksjon. Takket vĂŠre trenden med Ă„ finne tilbake til antikke druetyper – spesielt i Italia, etter at noen beundringsverdige gjenoppdagelser ble gjort i Sveits og Gascogne – finnes eksperimentelle beplantninger av utgamle og reddede druetyper, noen av dem er uten navn, og mange av dem reproduserer slik at det kanskje lar seg gjĂžre Ă„ lage vin nok til salg. Jeg er derfor fullstendig klar over at nĂ„r boken kommer ut, vil sannsynligvis noen klage over at vi har ignorert sjeldenheter som kanskje finnes i et tyvetalls eksemplarer et eller annet sted i verden. Vi mĂ„tte imidlertid sette en grense et sted.

Og innenfor denne grensen var det mer enn nok arbeid, bare sÄ det er sagt. Ett av problemene for forlagene var den nÞyaktige ordlyden pÄ undertittelen som vi til slutt valgte, etter mye frem og tilbake mellom forfattere og forleggere. Problemet var, som du kan forestille deg, Ä fastslÄ nÞyaktig det endelig antallet av genetisk utdÞde druetyper. DNA-resultater og ny forskning fremkommer kontinuerlig, slik at antallet endret seg ettersom hittil ukjente slektskapsbÄnd ble etablert. Druesort Y hadde for eksempel en egen omtale, men sÄ viste inngÄende studium av druestokkens genetiske profil at den var identisk med druesort Z. Og sistnevnte druetype hadde en helt annen oppfÞring i boken. SÄ oppdaget vi en kommersiell tapning av en druetype som inntil da hadde blitt betraktet som alt for sjelden til Ä vÊre med i boken. Antallet sank og steg om hverandre, men til slutt endte det pÄ 1368.

Vi har gitt sÄ mye informasjon om hver druetype at boken har 1200 sider og veier godt over tre kilo. Faktisk mÄtte vi slÄss med nebb og klÞr mot forlaget for Ä beholde boken i ett bind. For hver druetype, inndeler vi informasjonen i synonymer (bÄde riktige og, vel sÄ viktig, feilaktige), opphav og herkomst (nok en gang inndelt i pÄviselige fakta og uriktige eller ikke-pÄviste hypoteser), vitikulturelle karakteristika (nyttig for vinbÞnder som leter etter druetyper velegnet til deres landskap), hvor druetypen dyrkes (med statistikk over det totale beplantede arealet per region og/eller land, sÄ nÞyaktig og oppdatert som mulig) og, viktigst av alt, hvordan vinen smaker. Vi prÞver sÄ langt det er mulig Ä beskrive brukbare eksemplarer av spesifikke viner der det lar seg gjÞre.

Jeg mÄ innrÞmme at nÄr dette helt nye verket (José blir forstÄelig nok irritert nÄr boken omtales som «Jancis' oppdatering av Vines, Grapes & Wines») har fÄtt en vakker design, sÄ skyldes det mer forleggerne enn oss forfatterne. Typografi og layout har fÞringer tilbake til skrifter om ampelografi som var sÄ populÊre for et Ärhundre siden. Boken er utsmykket med 80 presise reproduksjoner av de praktfulle fargelitografiene fra fÞrsteutgaven av den mest berÞmte av alle ampelografier, Viala et Vermorel. Copyright pÄ denne ampelografien har akkurat utlÞpt, men det er nÊrmest umulig Ä oppdrive et eksemplar.

Men for oss som er helt ville etter vin er kanskje den mest fascinerende ingrediensen av alt den overveldende mengden med nytt materiale om slektskapet mellom de ulike druetypene i Wine Grapes. Ett av de 14 slektstrÊrne, om pinot og dens slektninger, viser intet mindre enn 156 ulike familiemedlemmer. Som med andre plantegrupper, viser det seg at det er en overraskende liten gruppe druetyper som er 'stamfedre' til de fleste andre druetyper. FÞr jeg ble involvert i dette bokprosjektet, hadde jeg ikke hÞrt om tre av de tolv druetypene som sÄ langt er identifisert som stamfedre. Og jeg mÄ si at jeg ser frem til den franske reaksjonen pÄ det mest sannsynlige geografiske opphavet til stamfaren til de fineste rÞde druetyper i Bordeaux 


Les mer pÄ www.winegrapes.org

Oversettelse/ Trudi J. Haagensen

Jancis.Robinson.com
Del saken på   Facebook