For fem år siden skrev jeg om den fenomenale utviklingen tysk vin hadde hatt i Norge, og det var særlig dreiningen mot dyrere og tørrere viner som var markant. Tidligere var det mest søtlige og billige viner av typen Liebfraumilch, Reiler vom Heissen Stein og Piesporter Michelsberger som toppet salgsstatistikkene, mens utviklingen i perioden 2003-2006 viste en markant dreining mot tørr tysk riesling i en høyere prisklasse. Og utviklingen de siste 5-6 årene har vist samme mønster. Norge er nå nummer seks på den tyske eksportstatistikken (regnet i verdi), og regnet i volum pr innbygger er det faktisk kun svenskene som drikker mer tysk vin enn oss. Men der svenskene fremdeles drikker billige, halvsøte viner, kjøper vi kvalitet. I snitt betaler vi 2,5 ganger så mye (ex-cellars) pr flaske vin som det svenskene gjør. Og hos det tyske vininstituttet, DWI, smiler man bredt når man snakker om det norske vinmarkedet. «Norge er en drøm for oss,» sier DWIs Steffen Schindler.

Når det gjelder de høyere kvaliteter er det i Norge nesten utelukkende riesling det går i, og DWI har derfor de senere årene forsøkt å få vår interesse over på andre druesorter, så som silvaner, weissburgunder, grauburgunder og spätburgunder. Men foreløpig har det gitt små utslag på salgsstatistikkene. Det er riktignok lansert enkelte gode røde spätburgundere de siste årene, f.eks. fra Meyer-Näkel i Ahr, Friedrich Becker i Pfalz og August Kesseler i Rheingau, men fremdeles er majoriteten av Tysklands spätburgundere etter min mening for hardt eiket. Og selv om det også er lansert gode kvaliteter weissburgunder, bl.a. fra Battenfeld-Spanier, Hexamer, Molitor og Schäfer-Frölich, går salget tregt. Det samme kan sies om silvaner, der det særlig er Franken som leverer de beste utgavene, fulgt av Rheinhessen.

Ser man på dagens utvalg av tysk vin i Norge er det i mine øyne to vintyper som selger dårligere enn det pris og kvalitet skulle tilsi: Tørr riesling fra Mosel og tørre frankenviner. Mosel er den av de tyske vinregionene som har beholdt en relativt stor andel søtlige viner, men også her ser man en viss utvikling mot tørrere viner, som de senere årene også har blitt kvalitativt bedre. Mens Franken, uvisst av hvilken grunn, ikke synes å selge selv om kvaliteten er meget god. To av Frankens beste produsenter er tilgjengelige i Norge i dag, Rudolf May og Weingut Weltner, og prisene er det ingenting å si på. Tysklands store dikter og forfatter, Johan Wolfgang von Goethe, var en stor elsker av frankenvin, og via de bestillingene han gjorde hos sin vinhandler, kan man konstatere at han f.eks. i 1816 rekvirerte 60 liter frankenvin pr måned, mens hans årlige bestilling noen år senere var på hele 900 liter. Jeg skal ikke anbefale slike volumer til personlig konsum, men følger gjerne Goethes regionale prioritering. Franken har mye godt å by på.

Arne Ronold