Folk som holder på med vin kan ha stor glede av å lese vinkart. Men denne gleden kan være komplett uforståelig for andre. Hva er poenget med å sitte å bla seg gjennom en liste med navn, årstall og priser, spør den vinfremmedgjorte. Før han sammenligner aktiviteten med å lese telefonkatalogen. Jeg har noe som ligner en barnlig glede ved det å åpne et omfattende vinkart. Det er som å gå på skattejakt. Ofte går det ut på å finne fram til flasker som kanskje har overvintret fra tidligere regimer, glemte flasker som har stått på stedet hvil prismessig, og som dermed gir en sjelden anledning til å smake en gammel flaske til en overkommelig pris.

Men så skjer av og til det paradoksale at et funn er for bra. Ikke for bra til å være sant, men for bra til at vinkelneren vil selge vinen. Kanskje går det der og da opp for ham at han har glemt denne flasken. Kanskje er det siste flaske, og kanskje hadde han tenkt å ta den av kartet for å nyte den på egen hånd. Eller kanskje vil han bare ikke selge en sjelden flaske til en tilfeldig turist.

Uansett er det en kjedelig situasjon. Ikke bare får man som gjest en ubehagelig følelse av at restauranten driver med spill, det tar også så mye tid at det forrykker rytmen i måltidet.

På en av Italias beste restauranter opplevde jeg følgende: Da den musserende vinen som vi hadde hatt til de første rettene var i ferd med å bli tømt, ba jeg om en pause i måltidet for å velge en vin til siste halvdel av måltidet. Etter relativt kort tid bestemte vi oss for Barolo Le Vigne 1995 fra Sandrone, en personlig favoritt i Piemonte.  Prisen var ca 120 euro, bare litt mer enn en ny årgang koster i butikk i Italia og Norge.

Vinkelnerens første reaksjon var at vinen var for stor og tung for rettene som skulle komme. Det var egentlig kun hvitviner og røde naturviner som passet til maten i denne restauranten, mente han. Jeg sa at det kunne han kanskje ha rett i, men at jeg likevel ønsket å bestille vinen ettersom jeg ikke hadde smakt denne årgangen.

Da han skjønte at han ikke ville klare å snakke meg over på naturvinene, gikk han sterkt inn for en annen barolo, som skulle være både bedre og billigere enn Sandrone. At det var en yngre og større vin en Sandrones delikate Le Vigne, var visst ikke lenger så nøye. Da jeg sa at jeg virkelig ønsket Le Vigne 95, fikk han en streng mine, tenkte seg om i et par sekunder, før han plutselig sa at flasken var utsolgt. Straks var smilet tilbake, det virket rett og slett som om han var lettet over å ha kommet på et så avgjørende argument.

Jeg opplevde det som lite troverdig – hadde den vært utsolgt ville det jo vært naturlig å si det med en gang. Og etter en kort betenkningstid kom han opp med et vilt forslag for å skape god stemning; jeg kunne velge hvilken som helst piemontevin til samme pris! Det var ikke et veldig imponerende Piemonte-kart, men til slutt endte vi opp med Cascina Francia 1998 fra Giacomo Conterno, et enda bedre kjøp rent økonomisk enn Le Vigne selv om jeg ville foretrukket sistnevnte.

Nylig opplevde jeg en beslektet situasjon – også denne i Italia. Først ble jeg advart i sterke ordelag mot vinen jeg hadde valgt. Deretter kom vinkelneren opp med alternative forslag. Før han til slutt sa at siste flaske ble solgt tidligere på dagen. Dette visste vi at var blank løgn ettersom vi hadde spist lunsj i restauranten samme dag, og da hadde fått nettopp denne flasken anbefalt av enn annen servitør og som var selve grunnen til at vi bestilte bord til kvelden.

Fordi det å bla seg gjennom et omfattende vinkart kan ta tid, og dermed være en ugunstig start på et måltid for et utålmodig selskap, pleier jeg å se gjennom vinkartet på forhånd dersom det ligger på restaurantens nettside. Da opplever jeg rett som det er at flaskene jeg har sett meg ut, er utsolgt. Vinkartet på nett er ikke oppdatert.

Da jeg nylig spiste ute i Oslo, hadde jeg ved ankomst tenkt å bestille en bestemt flaske. Men da jeg fikk vinkartet kunne jeg raskt konstatere at flasken fra nettet ikke var å se på vinkartet. Jeg spurte servitøren vår som sa at vinen dessverre var utsolgt. Heller ikke backup-valget tilgjengelig. Og da heller ikke tredjevalget var å se, spurte jeg hva som hadde skjedd. Vår kelner konfererte med restaurantsjefen, som kunne bekrefte at de i alle fall hadde to av de nevnte vinene. Og så viste det seg at vinkartet jeg hadde fått manglet siden hvor disse vinene sto oppført. De var ikke utsolgt likevel. Så da jeg spurte servitøren om de likevel kunne ha mitt opprinnelige førstevalg, sto hun overfor et krevende valg: Enten å finne flasken og dermed innrømme at hun hadde snakket usant da hun noen minutter tidligere hadde sagt at siste flaske ble solgt noen dager tidligere. Eller komme med en ny løgn for å dekke over den første og si at flasken var utsolgt.

Mens hun var i kjelleren tenkte jeg at hvis dette hadde skjedd i Italia ville hun ganske sikkert kommet tomhendt tilbake. Men ettersom vi var i Norge, og det var en av Oslos serviceinnstilte svenske servitører vi var i hendene på, hadde jeg et håp. Og ganske riktig, hun kom opp med flasken, og beklaget at hun først at feilinformert oss. Når det kommer til vinservering foretrekker jeg Norden.

På tross av det, skal jeg også denne sommeren tilbringe et par uker ved Middelhavet. Ettersom intensjonen er at det skal være mye ferie og lite skriving, vil det gå noen uker til neste vinblogg.

God sommer!

Nils Are Økland