Franske fortielser

Publisert  26.03.2012 kl 10:50

I forrige uke var jeg i Burgund på den årlige Les Grands Jours de Bourgogne. Smakingene av 2010-årgangen varte fra morgen til kveld i fem dager, det var hektisk og svært utbytterikt. Torsdag kveld var det gallamiddag i Clos Vougeot, der flere av Frankrikes fremste vinjournalister – og en rekke inviterte journalister fra resten av kloden – var til stede. Det var en flott kveld. Først ble 45 Grand Cru-viner fra 2009 smakt halvblindt; vi fikk vite hvilken mark det var, men ikke hvilken produsent. Smakingen var bra, men ettersom det kun var negosianter som sto for vinene var det ikke de aller råeste utgavene av marker som Les Clos, Batard-Montrachet, Clos de Vougeot, Chambertin og Romanee Saint-Vivant som ble presentert.

Etter ca to timer begynte middagen oppe i festsalen. Men før det skulle vi ha aperitiff – Chablis Les Clos 2001 fra Drouhin. Det første glasset jeg fikk var oksidert, det var ingen tvil. Jeg helte ut innholdet i glasset og gikk bort for å få vin fra en annen flaske. Også den var oksidert! Jeg prøvde en gang til, og den siste var noe bedre, men også denne var lettere oksidert. Til min undring smilte og nikket folk til vinen, det var tilsynelatende ingen diskusjoner om det jeg tenkte måtte være en liten katastrofe – å servere en oksidert vin til en så kresen forsamling.

Jeg var i tvil om jeg skulle gå bort og spørre Frederic Drouhin, som jeg kjenner fra tidligere besøk, men lot det heldigvis være. Det ville sikkert blitt en pinlig affære – både for ham og meg. Vi gikk opp i samlet flokk og fant plassene våre ved bordene. Jeg hadde allerede rukket å innlede en lovende samtale med en eldre burgundskribent, da han avbrøt samtalen for å kysse Veronique Drouhin, hun som leder Drouhins satsing i Oregon, på kinnet og berømme den fantastiske Clos familien hadde bidratt med til aperitiff. Hvordan var det mulig!? Da hun hadde gått spurte jeg ham om han virkelig mente at vinen var god. Han modererte seg noe, sa at den var vel søtladen i inngangen, men at det var også Clos fra Dauvissat og Raveneau i 2001-årgangen, og at ja, selv om den hadde visse oksidative trekk, så var det en stor vin, et fantastisk terroir!

Ja, ja. Middagen fortsatte med flere gode viner, men da vi kom til ostene skjedde omtrent det samme på nytt. Vi fikk servert Batard-Montrachet 1982 fra Jadot. Den var ravgul på farge, og selv om den var i bedre stand enn jeg ville forventet var det umulig å komme bort fra at den var oksidert. Før osten hadde jeg fått en ny sidemann, vinmakeren hos Maison Piccard. Han hadde omtrent ikke drukket av glasset, da servitørene kom med påfyll. Da han takket nei, spurte jeg hva han syntes om vinen. Han sa at han slett ikke likte den, den var jo oksidert! Og da jeg tok opp Clos sa han at det var slik det var; det var ikke kultur for å kritisere eldre viner i Burgund. Man lot som om det var slik det skulle være, og at det liksom var flott at alderdomstegnene var så åpenbare at de kunne merkes av alle. Det er en gammel vin, aha – da er det også en Grand Vin.

Dette ville aldri skjedd i Norge. Her kan vinfolk være i overkant ivrige etter å påpeke selv de minste feil ved en flaske. Og det kan helt klart oppleves uhøflig og utakknemlig når mottakere henger seg opp i småfeil, i stedet for å konsentrere seg om kvalitetene til en eldre, skjør flaske. Men takke meg til norsk mangel på høflighet som tross alt skaper takhøyde for klar tale og kritikk, framfor servil og etterplaprende bejubling av dårlige flasker.

Nils Are Økland

PS. Min vurdering av 2010-årgangen kommer i neste papirutgave av Vinforum.

 

  1. Jeg hater høflighet når jeg serverer en vin, og gir det heller ikke selv!

    Hele poenget med å dele en flaske med andre entusiaster er jo å dele opplevelsen og kanskje sammen få en større forståelse av vinen enn man ville fått alene. Da hjelper det ingen med høflige omskrivinger av sannheten.

    • Som nevnt verdsetter også jeg den norske uhøfligheten. Likevel mener jeg at det å påpeke småfeil hos eldre flasker er den enkleste øvelsen i verden, og at det er verdt å lete etter kvalitetene i en uperfekt gamling.

  2. Per Mæleng sier:

    Jeg vil vel ikke si at dette fenomenet er utpreget fransk, men det er kanskje ikke det du antyder heller? Jeg har vært borti det en lang rekke steder, og jeg har ikke tall på alle småkorkede og slitne flasker jeg har valgt å overse dersom anledningen ikke har vært slik at en analytisk vurdering har vært helt på sin plass. Mange halvoffisielle settinger krever en viss tilbakeholdenhet når det gjelder høy grad av oppriktighet, og en setting som denne minner vel ikke så lite om åpningen av en kunstutstilling, der det å kritisere kunstnerens bilder neppe er helt på sin plass. Dette handler vel mest om å utveksle gjensidige komplimenter. Da er ikke ærlighet alltid det beste kortet å spille ut.

  3. Jeg tror det kan ha noe å gjøre med at de har bedre folkeskikk nede i Europa enn i Norge. Og at de evner å skille mellom en gallamiddag og en vanlig vinsmaking.

Del saken på   Facebook