Verdens beste restauranter

Publisert  5.04.2011 kl 10:14

Å skulle forsøke å peke ut verdens beste restauranter er enda mer håpløst enn å kåre verdens beste viner eller bøker. Sjefen over grytene kan ha en god dag, og plutselig skinner hele restauranten i et uforklarlig lys. Neste dag kan han være uinspirert, magien er borte og måltidet blir helt annerledes enn det var dagen før. På tross av slike variabler, er det mange som forsøker å kåre verdens beste restauranter.

Det nærmeste vi kommer en autoritativ restaurantranking er engelske Restaurant Magazines ”World’s 50 Best Restaurants”. Etter at patriotismen tok fullstendig overhånd og i 2005 resulterte i at juryen mente at hele 14 av verdens 50 beste restauranter hører hjemme i England, har juryen besinnet seg. I dag er listen langt mer balansert. Bagatelle var inne i 2002 og 2003. I dag er Noma i København høyest rangerte nordiske restaurant på 15. plass. Greit nok.

Gjengangerne i toppen er El Bulli, The Fat Duck, Tetsuya’s, The French Laundry og Gordon Ramsey. Restaurantene er ganske ulike; De to førstnevnte representerer avantgardismen, de to neste er eksponenter for det moderne fusjonskjøkkenet, mens sistnevnte er en klassisk moderne gourmetrestaurant.

Molekylærgastronomien kommer fra El Bulli. Halve året er restauranten stengt og da driver Ferran Adria grunnforskning. Oppdagelsene dokumenteres, serveres, publiseres og sprer seg etter hvert langsomt til andre. Hver for seg er ikke enkeltrettene like fullkomne som enkeltretter hos de andre topprestaurantene; det er helheten de 30 rettene utgjør til sammen som gjør El Bulli unik. Jeg opplever The Fat Duck som en etterdilter. Heston Blumenthal prøver på mye rart, men har ikke den samme fingerspissfølelsen som Adria.

Det er pretensiøst å diskutere hva som er verdens beste restauranter, jeg vet det. Men jeg kan ikke la være.

1 El Bulli, Roses
Et besøk her ligger nærmere performance-kunstverket enn måltidet. Alt handler om at forventningene vi har til samsvar mellom smak og former eller substanser blir brutt. Vanlije serveres i en ballong som gass, parmesan kommer som iskrem, gazpacho ser ut som rognkuler. Transcenderende.

2 Philippe Rochat, Lausanne
Fransk på klassisk moderne vis. Da jeg spiste hos Rochat stemte alt. Hver rett var et fullkomment verk, både estetisk og smaksmessig. Og det var en grenseløs raushet med hensyn til råvarer. I én og samme meny fikk vi beluga-kaviar, abalone, hummer, foie gras og trøfler.

3 La Pergola, Roma
Italias beste restaurant drives av tyskeren Heinz Beck. Måltidene bygges opp etter gjenkjennelig, italiensk dramaturgi, men hver eneste rett har en nærmest uitaliensk finesse. Grand Dessert er helt vill og et måltid i seg selv; det er en syvretters desserteksess.

4 Tetsuya’s, Sydney
Tetsuya Wakuda har laget en personlig og original syntese av det beste fra japanske, australske og franske kjøkkentradisjoner. Rå fisk er alltid en del av 12-retters menyen. Restauranten er BYO, som betyr at man kan ta med sin egen vin.

5 Susur, Toronto
Kinesiske Susur Lee har sett seg lei av at gjestene er mette når de kommer til hovedretten. Derfor serverer han de asiatisk-inspirerte menyene i revers, slik at du begynner med hovedretten og får stadig mindre og mer elegante retter etter hvert som du nærmer deg slutten. Moskusfilet med trøffelsaus er en av signaturrettene.

Flere lister?

 

  1. kim aanerud sier:

    Det er desverre ikke ofte man spiser og drikker vin på en restaurant med 3 michelin stjerner. lucas carton på place de madeleine i Paris er et sjarmerende lite klassisk sted med fantastisk mat. Maten og vinen jeg fikk servert er noe jeg kommer til å huske lenge. De har en klassisk rett av and/eller var det due ? der de serverer et lårstykke med en Banyuls i eldre årgang og et fetere bryststykke med en Banyuls av yngre årgang. En fantastisk kombinasjon ! En søt rød vin til hovedretten… bekrefter at det er usedvanlig mange kombinasjoner som funker som nødvendigvis ikke bør være «korrekte». Og det er vel kanske det som kjennetegner de nye restauranter ?

  2. Trond Hansen sier:

    En flott liste. Men jeg lurer på hvorfor ikke Bagatelle er med. Synes det virker som et utslag av typisk norsk selvpisking. Av resturantene på Øklands liste har jeg riktignok kun vært på La Pergola i Roma. Men etter min mening er Bagatelle fullt på høyde med den.

  3. Nils Are Økland sier:

    Jeg mener at Bagatelle er fullt på høyde med gode franske trestjernesrestauranter. Grunnen til at jeg ikke har inkludert den på min fem-på-toppliste, er at man sjelden blir overrasket på Bagatelle. Og jeg har alltid forventninger om å oppleve nyskapende retter når jeg går på topprestauranter. Dette er selvsagt et høyst subjektivt kvalitetskriterium; andre vil mene at ”klassisk” eller ”feilfri” er mer vesentlige kriterier enn ”nyskapende”. Men jeg er uansett enig i at Bagatelle på sitt beste godt kan inkluderes på en liste over verdens beste restauranter, og at den er på høyde med flere av stedene på Restaurant Magazines World’s 50 Best Restaurants.

  4. Rune Teigland sier:

    Vurdering av spisesteder blir nok en rimelig subjektiv affære. Man skal ogå ha besøkt svært mange særdeles gode restauranter før man kan plukke ut «verden 10 beste».

    Kanskje man burde forsøke en kveld på Park Hotel på Voss. Stedet har Norges beste vinkjeller og meget gunstig prisete viner.

    Videre vil jeg anbefale Helen Darozze i Paris. Prøv en lunsj. Det gir meget god valuta for pengene. Du spiser det samme som senere på kvelden men betaler halvparten.
    http://www.relaischateaux.com/darroze

    Eller Guy Savoy, også Paris. http://www.guysavoy.com/ Samme gjelder her. Prøv en lunsj. Du kommer til å leve lenge på opplevelsen fra disse to spisestedene i Paris!

    Helen Darozze er gunstigst priset.
    Hos Guy Savoy blir du behandlet som en gammel og meget kjær venn.

  5. Per Mæleng sier:

    Nils Are, nå vet ikke jeg hva som skal til for å overraske deg, men jeg har spist regelmessig på Bagatelle i mange år, og jeg har fulgt kjøkkenets og Eyvind Hellstrøms utvikling nøye i denne perioden. Er det noe Bagatelle skal ha ros for, så er det kjøkkenets evne til å utvikle seg og endre sine gastronomiske prioriteringer. Således har jeg i perioder mistet mine favoritter – en sjøkrepslasagne var lenge et stort savn, jeg klarte aldri å få Eyvind til å lage den på nytt – men alltid har det kommet nye retter, dels som et resultat av Eyvinds sultne legning, og også som et resultat av nye kjøkkensjefer. Hver gang jeg kommer, får jeg noe nytt og interessant. Det er en stor prestasjon i et land der Bagatelle i realiteten bare konkurrerer med seg selv. En god del av de beste rettene jeg har spist, har sett dagens lys på Bagatelle. Et annet perspektiv: Det er klart man blir overrasket på en restaurant der man ikke har vært før, eller der man høyst har spist noen få ganger. Førsteerfaringer er nye og skal nødvendigvis overraske, med de fordeler og ulemper det har. Det er sånn hjernen er skrudd sammen. Nabojenta er aldri like vakker som hun du møtte på ferie, hun du sannsynligvis aldri vil se igjen. Bagatelle etter 50 forsøk kan ikke overraske på samme måte, man må etablere andre og kanskje mer modne kriterier for å bli overrasket enn det som følger av 2-3 erfaringer. Det er forskjell på en ny kjæreste og din egen kone, den første vil alltid overraske, helt enkelt fordi hun er en overraskelse. I en lang relasjon, et forhold, livet med Bagatelle i 20 år om man vil, der man er kjent, og der restauranten i denne perioden utvikler seg, vil overraskelse være et spill med kjente koordinater. Jeg er så gammel at jeg foretrekker den langvarige relasjonens sensommersødme snarere enn ferieforelskelsens vårlige overraskelseskick.

  6. Are Aamot sier:

    For en god tid tilbake, hadde vi besøk av Monsieur Jean-Charles Le Bault de la Morinière ( Domaine Bonneau du Martray ). Etter forelesning etc. på Arne’s Vinakademi, gikk kursen til Bagatelle. Eyvind hadde, på forespørsel, satt sammen en meny, hovedsakelig bestående av sjømat, -naturlig nok. Alt var jo strålende, især var en sjøkrepsrett så ubegripelig bra at ord bare blir ubrukelige – ihvertfall for a matamatør som meg. Unødvendig å legge til at vin og mat matchet..!
    Jeg skal like å se den chef som kan overgå hva Eyvind her gjorde, sjøkrepsen var egnet til å gi bakoversveis, selv på skinheads, den gav en slags «utenfor kroppen»-opplevelse, totalt og ufattelig bra!
    Det hører med til historien at Jean-Charles egenhendig skrev brev til Eyvind, og takket for sublim kokekunst. Og DEN mannen har «vært rundt» og spist litt, både her og der!

Del saken på   Facebook