Det er julebordtid, en interessant tid for antropologiske studier. Nordmenn er rikere enn noensinne og vi tror vi fortjener det. Selv på de fineste restauranter kan folk finne på de rareste ting. I senere tid har jeg opplevd to ytterpunkt når det gjelder restaurantkultur. Det ene var på den nye trestjernesrestauranten Chefs Table at Brooklyn Fare i New York, det andre var på nyåpnede Onda på Aker Brygge.

På Chefs Table opplevde jeg for første gang å bli sanksjonert fordi jeg noterte i en liten notatblokk. Chef Cesar Ramirez ønsket full oppmerksomhet om maten. Han arbeidet i lokalet og observerte all oppførsel med falkeblikk. Her skulle man snakke minst mulig, le minst mulig, og det var på forhånd opplyst at det ikke var tillatt å fotografere eller bruke mobiltelefon under måltidet. Dobesøk måtte tilpasses måltidet; man spurte om lov og fikk beskjed når det kunne passe. Da jeg snakket med Ramirez på tomannshånd etter måltidet, omtalte han med forakt folk som kom på restauranten for å sosialisere. Det verste han visste var profilerte vinkelnere; de kom med sine eksklusive klenodier ettersom restauranten var BYO og nærmest fylte rommet med vinsnakk. Som om det var vin som var hovedsaken.

Selv opplevde jeg en merkelig tildragelse da jeg skulle til å gjøre notater. En for meg ukjent kvinne, som satt ved siden av meg i matbaren, reagerte sterkt på at jeg ble anmodet om å legge vekk penn og papir. Hun skammet seg på vegne av byen, og sa at dette var veldig unewyorksk. For meg var det overhodet ikke noe problem, men hun ga seg ikke. Og etter en stund begynte hun å spørre om en begrunnelse for hvorfor det ikke var lov å skrive. Da ble Ramirez helt formørket. Jeg ble spurt om vi hadde noe med hverandre å gjøre; om jeg var enig eller om hun kun talte på vegne av seg selv. I samtalen etterpå sa Ramirez at han angret på at han ikke hadde kastet henne ut.

Da jeg for noen uker siden spiste på Onda opplevde jeg det helt motsatte av denne form for strenghet. I det delvis separerte chambre separee var det et følge som så ut som om de befant seg hjemme i sin egen stue. De tok bilder hele tiden. Ikke av maten, men av hverandre – i alle slags rare positurer. De skulle stadig ut og røyke, og hadde ingen følelse for når det kunne være god timing. Og når mennene kom inn fra røykeøktene, gikk kvinnene ofte sammen på do. Jeg tenkte at det måtte være komplett umulig å sørge for at dette bordet fikk retter til samme tid, ettersom de sjelden var samlet. En av mennene gikk i sokkelesten hver gang han skulle gå gjennom restauranten for å komme til toalettet. Ut over kvelden ble det mer rølpete, med tilløp til krangling. Jeg har sjelden sett så kompromissløs mat få så lite oppmerksomhet.

Servitørene var ytterst profesjonelle, og lukket glassdøren inn til rommet stadig mer i takt med at lydnivået steg. For oss var det heller ikke særlig plagsomt, ettersom gjengen var noenlunde avgrenset. Mens jeg satt der lurte jeg på hva Terje Ness ville tenkt om han hadde hatt like god utsikt til dette bordet som til alle de endre bordene i restauranten. Ville han blitt støtt? Sint? Eller har han sett så mye rart blant rike nordmenn at han er blitt vant til det?

Det kan ikke være lett å være så sensibel som Ramirez. Det kan ikke være lett å være Terje Ness og skulle ta alle slags partynordmenn på strak arm.  Det er sikkert ikke lett å være rik partynordmann og skulle gå på julebord annenhver kveld i desember. Det er ikke lett å være noen.

Nils Are Økland