I forrige uke var jeg i Burgund – på den klart mest heseblesende vinreisen jeg har vært med på. Det var Burgundy Wine Board som hadde laget programmet, og de hadde tydeligvis et ønske om å presse mest mulig inn på de få dagene jeg var der. Første dag besto både av togreise fra Paris til Beaune, fem produsentbesøk fra Beaune i sør til Gevrey Chambertin i nord, og dessuten lunsj og middag. Det gikk i ett fra tidlig morgen til sen kveld.
Besøket hos Fourrier var turens høydepunkt. Det var første gang jeg møtte Jean Marie Fourrier. Men ettersom han er en av mine favorittprodusenter og jeg dermed kjenner vinene veldig godt, og vi i tillegg har flere felles kjente i Australia (han har vært konsulent for blant annet Bell-familien som står bak Hurley Vineyards på Mornington Peninsula), hadde vi så mye å snakke om at det stramme tidsskjemaet sprakk fullstendig.
I løpet av samtalen kom det fram at dette bare var mitt andre besøk i Burgund på 2000-tallet. Dette syntes han var rart; hvorfor i alle dager hadde jeg ikke tilbrakt mer tid i et område som jeg tydeligvis hadde så stor interesse for.
Og det var da jeg rotet meg inn i et resonnement som en mindre overskuddspreget franskmann helt sikkert ville tatt fornærmelig opp. Jeg sa noe sånt som at det var vinene fra Burgund som interesserte meg, ikke stedet. At det er mulig å få et forhold til vinene – markene, domainene og årgangene – først og fremst ved å smake, men også ved å studere kart og jordsmonn gjennom bøker. At det finnes mange vinkulturlandskap som er langt flottere enn den motorveiherjede skråningen i Burgund. Og at landsbyene er døde og kjedelige.
Selv om han tydeligvis syntes dette var nedslående, skjønte han hva jeg mente. Han syntes selv at landsbyene er fanget i en negativ dynamikk, fordi alt for mange vinturister som ikke kan nok om vin har bidratt til at stadig flere produsenter lukker seg inne bak høye murer. Og at serveringsstedene er fullstendig overtatt av turistene.
Hvis man sammenligner med viktige vinområder i Italia, blir kontrastene ekstra tydelige. Jeg kan ikke tenke meg vakrere landskap enn skråningene i Barolo. Her finnes et dramatisk mangfold av formasjoner, naturlige amfiteatre og fredfulle helninger. På de små toppene finnes det levende landsbyer, som riktig nok besøkes av mange turister, men som også klarer å absorbere dem slik at de mest av alt preges av locals. Her får du også verdens beste hverdagsmat – fullkomne råvarer servert uten filter. Og bakom reiser de hvitkledte Alpene seg.
Landene jeg liker best å reise i, er – foruten Italia – Australia og USA. Men der lages det ikke mange fantastiske viner. Landene som lager de vinene som opptar meg mest, er – ved siden av Italia –Frankrike og Tyskland. Men disse to er ikke like tiltalende som ferieland. Derfor er det kanskje ikke så merkelig at det blir italiensk sommer på meg i år også.
God sommer!
Nils Are Økland
PS. Det kommer en artikkel om 2009-årgangen i Burgund i neste utgave av Vinforum.
